En kreftpasient er ingen større helt enn en psykisk syk eller en tørrlagt alkoholiker. Ok?

Operasjon avskamming: «Om noen spør hvor jeg er eller om hvordan det går med meg, kan du si som det er! At jeg er full.»

Operasjon avskamming: «Om noen spør hvor jeg er eller om hvordan det går med meg, kan du si som det er! At jeg er full.» Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Helga Paulsen bruker ordet «avskamming» for å gi barn av psykisk syke eller rusavhengige mer støtte og større sosial aksept.

DEL

Leserbrev 

I slutten av august 2002 lå jeg utmattet i en sykeseng på Radiumhospitalet som følge av en intensiv behandling for livmorhalskreft de 8 foregående ukene. Etter seks cellegiftkurer, 30 utvendige seks 6 innvendige strålebehandlinger lå jeg rett ut og kjente kraften gradvis bli sugd ut av meg. Bunnen var nådd, og følelsen av å miste kontrollen over egen kropp var konstant.

Det eneste jeg orket, var å lese. Stabelen med krimbøker fra sykehusets eget bibliotek fylte det lille bordet ved siden av sykesenga, og hjalp meg med å klore meg fast i en slags fantasiverden mens den virkelige verden gikk sin gang der ute som solen skinte.

En ettermiddag banket det forsiktig på døren min, og en slank kvinnelig sykepleier tittet inn og spurte.

«Unnskyld! Kan jeg komme inn til deg noen minutter?»

Jeg klappet sammen en tykk slitt bok, og nikket medgjørlig. Hun satte seg i stolen ved siden av senga, og la noen brosjyrer i fanget sitt.

«Jeg har fått informasjon om at du har en liten datter på snart tre år,» sa hun og smilte.

«Jeg tenkte jeg skulle tilby deg litt informasjon om det å være barn og pårørende til en som er alvorlig syk.»

Hvorfor er det sosialt akseptabelt, og nærmest heroisk, å være kreftsyk forelder, samtidig som psykisk syke foreldre føler seg tvunget til å hemmeligholde sin sykdom?

I løpet av den neste halvtimen fikk jeg nyttig informasjon om hvordan man som alvorlig syk omsorgsperson best mulig kan støtte og veilede et barn i den utrygge og vanskelige situasjonen det er i. Frem til dette møtet hadde jeg ikke tenkt så mye på hvor traumatisk det kan være for et barn å oppleve at en av foreldrene er alvorlig syk.

Jeg hadde bare konsentrert meg om å leve så normalt som mulig gjennom behandlingstiden, og å være så lite pasient som mulig. Frem til den siste uka av behandlingen hadde jeg hatt flest gode dager, og jeg hadde dagpendlet til og fra behandling de 200 kilometerne fem dager per uke. Nå klarte jeg knapt nok å stå oppreist, og matlysten hadde forlatt min ellers så måkeaktige appetitt. Et par uker senere var jeg på bena og tilbake til normalt aktivitetsnivå og kaloriinntak.

Jeg har i ettertid ofte tenkt på det lille møtet med kreftsykepleieren på Radiumhospitalet. Informasjonen hun ga meg var nyttig, ikke bare for meg, men også for datteren min. Kreftpasienter i Norge er heldige sånn sett. Kreft er en farlig og ofte dødelig diagnose, og behandlingstilbudet og beredskapen er derfor god. Jeg overlevde som du sikkert skjønner, og jeg jobber i dag med mennesker som av ulike årsaker har falt ut av jobb.

Noen av disse er ungdommer som er barn av foreldre med mer eller mindre alvorlige sykdommer. Jeg treffer mange med psykisk syke foreldre, og jeg treffer noen med rusavhengige foreldre. Felles for disse er at de sjelden har fått støtte og veiledning i sine roller som pårørende. De vet ikke engang at de er pårørende.

En rapport fra Folkehelseinstituttet (2011) viser til at omkring 65.000 barn har foreldre som får behandling for psykiske lidelser. Mange barn har foreldre som ikke har oppfølging fra helse- og omsorgstjenestene. Derfor er barnehager, skoler, helsestasjoner og barnevern viktige aktører for å fange opp barna som har behov for oppfølging fra hjelpeapparatet.

Les også

Ansatte i helse- og omsorgstjenestene har ansvar for å ivareta barn som har foreldre med psykiske vansker og/ eller rusproblemer. I 2009 vedtok Stortinget endringer i Helsepersonelloven og Lov om spesialisthelsetjeneste for å sikre at helsepersonell skal identifisere og ivareta barn som pårørende.

I Helsepersonelloven heter det at;

«Helsepersonell skal bidra til å ivareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn av pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade kan ha som følge av forelderens tilstand.

Helsepersonell som yter helsehjelp til pasient som nevnt i første ledd, skal søke å avklare om pasienten har mindreårige barn.»

I lov om Spesialisthelsetjenesten står det blant annet at;

Helseinstitusjoner som omfattes av denne loven, skal i nødvendig utstrekning ha barneansvarlig personell med ansvar for å fremme og koordinere helsepersonells oppfølging av mindreårige barn av psykisk syke, rusmiddelavhengige og alvorlig somatisk syke eller skadde pasienter.»

Sykepleieren på Radiumhospitalet var i så måte forut for sin tid. Jeg mistenker at Kreftforeningen har hatt en finger med i spillet der. Ungdommene jeg treffer i dag har sjeldent hørt om at de har rettigheter og muligheter til hjelp og støtte i sin pårørendesituasjon. De bruker ofte mest energi på å skjule at de har foreldre med psykisk sykdom og/eller rusproblematikk. Det gjør de ofte fordi de skammer seg, og fordi de har fått streng beskjed om å holde tyst.

Å vokse opp med en eller to psykisk syke foreldre og/eller foreldre med rusvansker kan være en stor belastning, og en mulig helserisiko for barn. Ifølge en rapport utarbeidet av Folkehelseinstituttet, har barn av psykisk syke eller barn av personer med et alkoholmisbruk en doblet risiko for å oppleve mishandling, overgrep, omsorgssvikt og for å utvikle psykiske lidelser i løpet av sine barne- og ungdomsår. Ifølge Helsedirektoratet (2011) tilhører hele 450.000 barn i Norge familier hvor minst en av foreldrene har psykiske lidelser eller misbruker alkohol.

sithp2I all denne svartmaling og katastrofetenkning er det viktig å ha med seg at ikke alle psykiske vansker hos en forelder fører til nedsatt omsorgsevne, og at mange barn og unge som vokser opp i hjem med slike utfordringer, utvikler seg uten varige problemer. Dette påvirkes blant annet av faktorer som egenskaper hos barnet, barnets relasjoner til andre, omgivelsene rundt barnet og alvorlighetsgraden av foreldrenes psykiske lidelse.

Dette er høye tall, som krever at vi fokuserer på de barn og unge dette berører. Men hva gjøres? Hvorfor treffer jeg fremdeles disse ungdommene som ikke vet at de tilhører en svært sårbar gruppe, og hvorfor tvinges de til taushet? Hvorfor er det sosialt akseptabelt, og nærmest heroisk, å være kreftsyk forelder, samtidig som psykisk syke foreldre føler seg tvunget til å hemmeligholde sin sykdom?

Kreftforeningen.no kan opplyse oss om at:

■ Flere enn 34.000 barn og unge under 18 år har en forelder som har (hatt) kreft.

■ Nærmere 31.000 unge voksne mellom 19 og 25 år har en forelder som har (hatt) kreft.

■ Hvert år opplever nesten 3500 barn og unge under 18 år at en av foreldrene får kreft.

■ Hvert år opplever om lag 2300 unge voksne mellom 19 og 25 år at en av foreldrene får kreft.

■ Rundt 700 barn og unge under 18 år vil miste en forelder av kreft i løpet av ett år, og det er mer vanlig å miste en far enn en mor.

■ Antallet unge voksne som mister en mor eller en far i løpet av et år er rundt 800.

Slemme tall, men langt unna 450.000 ...

Jeg er selv en velfungerende voksen som en gang var pårørende barn og tenåring av en rusavhengig. Det som utgjorde forskjellen for mitt vedkommende, var åpenhet og kunnskap. Jeg fikk informasjon, støtte og veiledning i min daværende rolle som pårørende gjennom støtteapparatet, og jeg fikk ingen munnkurv av min rusavhengige forelder. Jeg fikk oppleve såkalt avskamming, og det startet med den rusavhengige selv.

«Om noen spør hvor jeg er eller om hvordan det går med meg, kan du si som det er! At jeg er full.»

Jeg vil med dette ikke annet enn å oppfordre alle voksne med omsorg for barn og unge, foreldre så vel som andre tillitspersoner, psykisk syke, rusavhengige eller friske og raske, til å igangsette obligatorisk avskamming med umiddelbar virkning. Det er feil, uhensiktsmessig og urettferdig at barn og unge med psykisk syke og/eller rusavhengige foreldre skal få mindre støtte og sosial aksept i sine omgivelser enn barn og unge med kreftsyke foreldre. En kreftpasient eller kreftoverlevende er ingen større helt enn en psykisk syk eller tørrlagt alkoholiker. Ok?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags