Ryktene om Gro og Reiulf demonstrerer pressens kretsløp

Tett samarbeid, hete rykter:   Nyvalgt formann Reiulf Steen sammen med nyvalgt nestformann Gro Harlem Brundtland under Arbeiderpartiets landsmøte i 1975.

Tett samarbeid, hete rykter: Nyvalgt formann Reiulf Steen sammen med nyvalgt nestformann Gro Harlem Brundtland under Arbeiderpartiets landsmøte i 1975. Foto:

Av

– Ryktene har blitt historie, og dermed behøver tilsynelatende ikke pressen lenger å være tilbakeholden, er Gunnar Bodahl-Johansens kommentar til at «Gro og Reiulf»-ryktene igjen har blusset opp.

DEL

Bodahl på en lørdag

Da ryktene om det påståtte intime forholdet mellom Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland dukket opp på 70-tallet, var pressen tilbakeholden og forsiktig med omtalen. Avisene ble kritisert for å bruke bilder – og særlig ett bestemt bilde – som tilsynelatende uttrykker en intim kontakt mellom de to fremtredende Arbeiderparti-politikerne. Fordi dette kunne kolportere ryktene, som det heter.

I Hans Olav Lahlums biografi sier Reiulf Steen for første gang direkte at han og Gro Harlem Brundtland hadde et intimt forhold. Ryktene har blitt historie, og dermed behøver tilsynelatende ikke pressen lenger å være tilbakeholden.

De presseetiske grensene som gjaldt den gangen ryktene oppsto, gjelder ikke lenger.

Lahlums Reiulf Steen-biografi har blitt omtalt som et mesterverk. Jeg har ikke lest boken, bare lest og hørt debatten om boken, og særlig omtalen av det påståtte forholdet mellom Gro og Reiulf. Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle hevder omtalen er å helle bensin «på et utbrent ryktebål», og mener «det er å gå inn i en etisk blindsone med åpne øyne». (Aftenposten 20. oktober).

Selv sier Hans Olav Lahlum at påstand står mot påstand, men at ut fra hans kildemateriale, som kritikerne omtaler som imponerende, er det mest sannsynlig at Gro Harlem Brundtlands versjon om at det ikke har vært et forhold, stemmer.

Selvfølgelig måtte saken omtales i en biografi. Ikke bare fordi det var en sak på det aktuelle tidspunktet, men også fordi Steen selv har fastholdt sin påstand. Men her får vi på nytt demonstrert pressens kretsløp: Når boken er utgitt, kaster pressen seg over historien om Gro og Reiulf, som setter i gang en debatt om hvordan ryktene skulle vært behandlet i boken, som igjen legitimerer en heftig omtale i pressen. I enden av veien står kommentatorene med sine meninger og synspunkter, meg selv innbefattet.

Dermed får ryktene større oppmerksomhet enn de fikk på 70-tallet da pressen var tilbakeholden med å omtale historien. På 70-tallet var pressen i større grad en partipolitisert presse. I dag er pressen på godt og vondt mer avpolitisert, og fordi ryktene er opphøyd til historie, legitimerer det større omtale. De presseetiske grensene som gjaldt den gangen ryktene oppsto, gjelder ikke lenger.

Dette er ikke noe enestående. Vi har hatt flere slike omtaler i kjølvannet av bøker som er utgitt med et kontroversielt innhold. I september i 2008 kom Mia Gundersen med sin selvbiografi der hun omtaler en natt hun angivelig skulle ha tilbrakt med Kjell Inge Røkke. Det skapte store overskrifter i norsk presse, og deretter kom debatten om Mia Gundersen burde skrevet historien (som Røkke benektet). Da journalister ba meg kommentere saken, påpekte jeg at de etiske problemene boken skaper, blir forsterket gjennom at avisene omtalte saken. Men dette er pressens kretsløp, som altså ender hos kommentatorene, som også kaster ved på bålet.

I boka «Folket» sår forfatter Tor Bomann-Larsen tvil om hvem som var kong Olavs far. Skulle det vært tilfelle, «betyr det at røttene til det norske kongehuset ikke kommer fra Danmark, slik den unge nasjonen ønsket i 1905, men fra britisk adel». (Verdens Gang 14. oktober 2004). Det legitimerte pressens omtale av saken, og gav grunnlag for videre spekulasjoner.

Siste skudd på stammen var boken til prinsessekjæresten Sjaman Durek – «Spirit hacking» – som fikk en «lovende» start i Norge gjennom sitater fra den amerikanske originalutgaven. Selvfølgelig skaper alle disse oppslagene stor interesse for boken, og forlagene øyner høye salgstall. Men nå har Cappelen Damm stoppet utgivelsen etter at medisinske fagfolk har kommet med kraftig kritikk av innholdet i boka.

Til slutt: Jeg skal ikke bruke mye tid på Fredrikstad Høyre, men jeg undres over at det ikke finnes et eneste menneske i Høyres bystyregruppe som kunne sette foten ned for et leserinnlegg der det anføres som bevis for at gruppa handlet riktig da den kastet Kuran ut fra et gruppemøte, at Kuran angivelig skal ha gått til avisen med saken. Man må gjerne ta til orde mot Kuran, men at utkastelse ble en mediesak, er helt naturlig; fordi det viser hva som skjer i Fredrikstad Høyre.

Nå marsjerer alle åpenbart i takt! Det er farlig det!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags