Polititjenestemenn kan beredskap. De ønsker å kjenne sitt lokalmiljø. Derfor advarer de mot endringene

Nærhet og oversikt. Ivar Prestbakken (til venstre) og Kristian Fjeldstad ved Hvaler lensmannskontore idet de brukte politibåten til å holde oppsikt i sitt nærområde sist sommer.

Nærhet og oversikt. Ivar Prestbakken (til venstre) og Kristian Fjeldstad ved Hvaler lensmannskontore idet de brukte politibåten til å holde oppsikt i sitt nærområde sist sommer. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Hvor god beredskap man har og hvordan publikum opplever trygghet måles ikke i tall, skriver Thor-Arild Hansen. Han forteller at det innen politiet er stor skepsis til at lensmannskontorene legges ned.

DEL

Meninger 

Politiet står overfor store endringer. Lokalt har politimesteren i Øst politidistrikt fått politidirektørens medhold i forslaget om å legge ned lensmannskontorene i det som tidligere var Østfold politidistrikt. Med det forsvinner siste rest av lensmannsetaten i Østfold. Lokale institusjoner med lange tradisjoner skal erstattes med politipatruljer som kommer fra den robuste enheten, som fort kan være lokalisert langt unna. Politipatruljene får ansvar for større geografiske områder. 

Sukkeret på pillen heter «mer politiarbeid på stedet». Politipatruljene skal bli mer effektive. De skal utstyres med ny teknologi og bli rullende kontorer som samtidig skal være operative og slå handlekraftig tilbake mot uønskede hendelser. Det blir visst bedre slik.

Thor-Arild Hansen.

Thor-Arild Hansen.

I reformarbeidet har alle berørte kommuner fått si sitt om at lensmannen forsvinner. Det er få som jubler. Noen er avmålt avventende. Noen ønsker konsekvensutredning. Andre er negative. Tillitsvalgte i politiet advarer mot konsekvensene; politiet mister kontakten med lokalmiljøene. 

Endringene politiet nå skal gjennom henger sammen med rådende «religionen» i offentlig forvaltning og har grepet bredt om seg siden 1990-tallet. New public management (NPM) kalles den, og er omdiskutert. Tankegangen gjennomsyrer etter hvert alle offentlige sektorer. Kjente eksempler er sykehus som har blitt til helseregioner og foretak, pasienter som har blitt til kunder og blir stykkprisfinansiert.

Det settes måltall som skal oppnås månedlig, kvartalsvis eller årlig – oppfulgt av rapporteringsplikt. Tjenester innen samme etat blir internfakturert. Spesialister samles på ett sted og skal bistå etter en bestillings- og leverandørmodell. Alle slike endringer er utslag av dette tankesettet.

Politietaten er på mange vis bare neste etat ut. Grunntanken er at man driver offentlig virksomhet som private bedrifter. I dette perspektivet blir det for kostbart å drifte små tjenesteenheter som lensmannskontorer.

På papiret og i organisasjonskartene ser dette fint og fornuftig ut. Det er lite politikraft i tomme bygg har vært mantraet fra politisk hold.

Hvor god beredskapen er, får man svar på den dagen det skjer en uønsket hendelse.

Problemet med denne type tenkning i beredskapsarbeid og publikumskontakt er at den ikke er overførbar. Hvor god beredskap man har og hvordan publikum opplever trygghet måles ikke i tall. Hvor god beredskapen er, får man svar på den dagen det skjer en uønsket hendelse.

I et new public management-perspektiv vil beredskap og tilstedeværelse fremstå som utgiftsposter som ikke resulterer i måloppnåelse. Det er mao. ikke lønnsomt å ha «tomme bygg» selv om de tidvis holder åpent og at det skaper et viktig kontaktpunkt for politiet. Lønnsomheten ville gå ytterligere ned om man gjorde det motsatte av å legge ned – nemlig å bemanne opp. 

Politireformen er et kompromiss hvor man skal forsøke å spare og samtidig bli mer robust. Man vil sentralisere og samtidig ta vare på det beste i den gamle strukturen. Det kalles en nærpolitireform, men prisen vil bli fravær av politi i de mindre lokalsamfunnene.

På dette punktet er det, etter min mening, en stor logisk brist i reformen. Tjenestemenn kan beredskap. De vet at det handler om å være nær når noe skjer. De ønsker å kjenne sitt lokalmiljø. Derfor advarer de mot endringene. Akkurat som ansatte ved lokalsykehus har gjort når de små sykehusene har fått beskjed om at de ikke er robuste nok. 

Politisk skapes det et inntrykk av at alt skal bli bedre og mer robust. Ressursene som den økonomiske modellen viser at blir frigitt, skal styres dit behovet er størst til enhver tid. Problemet er igjen at dette behovet ikke er målbart på for eksempel betydning av den uformelle kontakten mellom politi og publikum. Det er ingen størrelse å holde det opp imot.

Som støtte for behov for slike omstillinger i politietaten påberopes fortsatt rapporten fra Gjørv-kommisjonen. Den handlet i prinsippet om noe helt annet. Jeg har liten tro på disse positive utslagene av reformen, i likhet med veldig mange i etaten. Dessverre. Men dette er politikk. Våre ledere må levere det de er bedt om. Så får ettertiden vurdere hvor klokt dette var. Erfaringene fra våre naboland er ikke veldig gode.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags