Urbanisering fremstilles som nødvendig

Johannes Thue: – Kosmetikkavdelingen pynter reformer ved å kalle det nærreform. Nær kan også bety nesten. Nesten reform er mer treffende, men sikkert ikke meningen.

Johannes Thue: – Kosmetikkavdelingen pynter reformer ved å kalle det nærreform. Nær kan også bety nesten. Nesten reform er mer treffende, men sikkert ikke meningen.

Av

– Når skolen legges ned, legekontoret og lensmannskontoret blir borte, blir hverdagen vanskeligere. Så flytter folk. Da kan man kanskje spørre om dette er en «trend» og en frivillig handling? spør Johannes Thue.

DEL

Leserbrev

I regjeringsplattformen fra Jeløya kan man lese: «Urbanisering er en global trend som øker behovet for gode og miljøvennlige  transportkjeder i byområdene.» Regjeringen stiller her ingen spørsmål om urbanisering er bra eller ikke. Tvert imot fremstilles dette som en nødvendig prosess som skal gjelde både nasjonalt og regionalt.

Nasjonalt skjer det en sentralisering mot Oslo-gryta, regionalt mot de større byene og i kommunene inn mot sentrum. Denne prosessen fremstilles både som nødvendig, ønskelig og uavvendelig og kalles også fortetting. Når man først vedtar at dette er bra, stilles det ikke spørsmål ved prosessen og heller ikke ved prosessens hensikt.

Historisk er dette ikke ukjent. Beretningen om Babels tårn er det første kjente forsøket, men da var det en motkraft som skapte en «babelsk forvirring». Folk som bablet forsto ikke hverandre. Når det hevdes at alt blir bedre, billigere, mer effektivt etc. om det flyttes inn der trengselen og knappheten allerede har skrudd opp prisene på alt, er dette så uforståelig at babling kanskje er ordet?

Nå kan det se ut som om myndighetene skjønner at noe er galt eller kanskje er det en nasjonal samvittighet som utløser symboløvelser med å flytte noen byråkrater ut fra Oslo, til gråt og tenners gnidsel fra dem som rammes. Dette er sikkert også grunnen til at kosmetikkavdelingen pynter reformer ved å kalle det nærreform. Nær kan også bety nesten. Nesten reform er mer treffende, men sikkert ikke meningen.

Nær i denne forbindelse skal bety at når lensmannskontoret legges ned og lovens lange arm blir borte, så skal den samtidig komme nærmere. Det kan ligne babling, men følger den ovennevnte logikk. Alt som hopes opp skaper trengsel og all trengsel skaper knapphet og knapphet gir prispress og øker stressnivået.

Folk skal bo i blokk hvor naboen over gangen er ukjent. Kravet om fortetting har funnet en alliert i klima- og miljøkravene. Folk skal bo så tett at de skal gå og sykle og ikke bruke bil, og for å sementere denne gettobevegelsen, skal sentrum innmures av bomringer. En stadig større del av befolkningen har satt bort både sykkelen og spaserskoene, men blir møtt med samme krav. Snart er alle biler utslippsfrie. Derfor haster gjennomføringen av dette prosjektet før begrunnelsen tørker inn.

En regjering er til for hele landet, en fylkeskommune for hele fylket og et kommunestyre for hele kommunen, derfor blir det et svik mot utkantene at så mye av fellesskapets ressurser støtter en sentraliseringsprosess som tapper utkantene for serviceinstitusjoner som har vært limet i lokalsamfunnet. Dette blir spesielt svikaktig når så mye av verdiskapingen skjer i utkantene.

Når skolen legges ned, legekontoret og lensmannskontoret blir borte, blir hverdagen vanskeligere. Så flytter folk. Da kan man kanskje spørre om dette er en «trend» og en frivillig handling? Når så samvirkelaget som siste møteplass legges ned, er løpet kjørt og handleturen blir en dagsreise.

Likhetsprinsippet blir gjerne fremhevet som en hjørnesten i den norske modellen. Men hvor er likheten? Vi har også hatt en helsereform som har gått over landet på gummisåler. Det gjelder ikke bare alle sykehusene som det har vært kranglet om, men det som rammer bygdene like mye er nedbygging av primærhelsetjenesten. Den var forholdsvis mye bedre i årene etter krigen enn i dag. 

Når det urbane mennesket får hjerteproblemer forlanges det at ambulansen skal stå ved døra om ti minutter. Mange steder som før hadde ambulanse har nå nærmeste ambulanse fem – ti mil unna og utrykking koster så mye at det kreves legerekvisisjon. Når så legen ikke er tilgjengelig fra fredag ettermiddag til mandag morgen, blir likhetsprinsippet i helsenorge ganske frynsete.

Den økonomiske siden av urbaniseringen er et underkommunisert problem. Når det kostet 500 millioner å legge trikkeskinner i Prinsensgate i Oslo, eller at en ny svømmehall på Stovner skal koste 300 millioner, er det relevant å spørre hva tilsvarende hadde kostet i mindre urbane eller fortettede områder. 

At levekostnadene i pressområdene er høyere enn utenfor, er udiskutabelt. Fattigdomsproblemet er langt på vei et byproblem som viser seg ved at støtten til dem som trenger den ikke strekker til. Dette har åpnet en debatt om barnetrygden og andre ytelser til utenlandske arbeidere skal justeres etter levekostnadene i hjemlandet, der familien bor. Da hevdes det at man, av hensyn til konsekvensene, også må justere trygden innenlands tilsvarende. I dette ligger en aksept av at urbanisering og fortetting er usosial og fordyrende. Når samme ting koster dobbelt så mye i Oslo som på Toten, er dette regional prisforskjell og ikke en samfunnsmessig verdiforskjell.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags