Gå til sidens hovedinnhold

Politisk landskap i endring

Artikkelen er over 5 år gammel

Det ideologiske hovedskillet i norsk politikk går mellom de to regjeringspartiene og på den andre siden de partiene som har inngått flertallssamarbeidet som vi nå finner i Østfold fylkesting, skriver Bjørn Skaug.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det gikk under ett døgn fra valgresultatet forelå til at Miljøpartiet de Grønne var på plass i Ole Haabeths fempartikoalisjon i Østfold fylkesting. Dermed sikret partiet seg en innflytelse som en tilværelse i opposisjon ikke ville ha gitt.

Det politiske partisamarbeidet i vårt fylke har utviklet seg slik at noen av de tradisjonelle skillelinjene er blitt borte eller erstattet av nye. Med direkte valg av fylkestinget fra 1975 ble det ikke lenger flertall for ett parti.  Arbeiderpartiet og SV dannet de første årene flertall og hadde et begrenset samarbeid. I de etterfølgende valgperiodene hadde også Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Fremskrittspartiet en tilsvarende ordning. Sosialistisk eller borgerlig flertallssamarbeid var den vanlige betegnelsen på alternativene.

Men da Arne Øren ble fylkesordfører i 1991, begynte en gradvis utvidelse av bredden i den toneangivende politiske grupperingen. Politisk avstand ble ikke avhengig av gamle politiske merkelapper, men av hvordan de reelle skillelinjene og evnen til å finne fellesløsninger var. Derfor ble etter hvert Kristelig Folkeparti og Senterpartiet sammen med SV og Arbeiderpartiet faste samarbeidspartnere, et samarbeid som nå altså utvides til å omfatte også Miljøpartiet de Grønne. Også i Fredrikstad bystyre har vi i de siste periodene sett et flertallssamarbeid, men med litt mindre bredde enn i Fylkestinget.  

De gamle begrepene borgerlig, sosialistisk og ikke-sosialistisk er for lengst utgått på dato og gir ikke noen meningsfylt beskrivelse av de politiske partiene i vår tid. Så vel borgerskapet som Karl Marx passer i dag best i politisk karikaturtegning. Både Arbeiderpartiet og SV er sosialdemokratiske partier med hver sine særtrekk. Den siste rest av sosialismen finner vi nå i SVs navn, men partinavnet er så tungvint at det gjerne blir med forkortelsen. Plasseringen av partiene på en skala fra venstre til høyre har likevel fortsatt mening.

Dannelsen av regjeringen Solberg var et forsøk på å få til en borgerlig flertallsregjering etter mønster fra 1960-tallet. I Lyngs og Bortens regjeringer var mellompartiene så sterke at de fikk sette mer preg på politikken enn Høyre. I Solberg-regjeringen skulle for første gang i norsk historie et parti til høyre for Høyre få en sentral plass. Det endte som kjent med en konstruksjon med to partier inne i regjeringen og to utenfor. Kommunevalgene blir ofte sett på som velgernes dom over regjeringen, og dommen var vel denne gang nokså entydig. Det er lite sannsynlig at dette regjeringseksperimentet vil bli videreført dersom det overlever fram til 2017.

Mellompartiene eller sentrum som de helst vil kalle seg, er som vi ser i fylkespolitikken, ikke nødvendigvis del av en politisk blokk på høyresiden. I Korvalds og i Bondeviks første regjering var kun KrF, Sp og Venstre med, men KrF og Venstre har ellers alltid samarbeidet til høyre. Det er bare Senterpartiet som har erfaring fra regjeringssamarbeid til begge sider i rikspolitikken. Dette partiet har søkt makten der den er å finne og der det er størst mulighet for å få gjennomslag for egne ideer. Og det har ikke vært på høyresiden.

Sentrum i norsk politikk er langt større enn det summen av stemmetallene for disse tre partiene kan tyde på. Arbeiderpartiet har for mange år tilbake beskrevet sitt ståsted som fra sentrum og ut til venstre. Partiet er både venstresidens forgrening til sentrum og et sentrumsparti på venstre side. Avstanden til Senterpartiet og KrF er ikke stor. Mens det før ofte ble synliggjort konflikter mellom arbeiderbevegelsen og kirkelige miljøer, er nå deres felles verdier truet av de regjerende høyrepartier.   

  • Er du enig i at hovedskillet går mellom Høyre og mellompartiene? Diskuter under artikkelen.

Det ideologiske hovedskillet i norsk politikk går ikke lenger der man tidligere forestilte seg at det var. Før Solberg-perioden var det ennå vanlig å vurdere Høyre som et konservativt parti. Men på samme måten som med bunaden hentes nå konservatismen fram bare ved de høytidelige anledninger. Det er den grå hverdagskommersialismen som er det ideologiske grunnlaget for høyrefløyens regjeringssamvirke. Og den er så sterk at søndagen ses på som et hinder for at prinsippet om tilbud og etterspørsel skal få virke alle ukas sju dager.

Selv om det står skrevet i Internasjonalen, er det ikke lenger venstresiden i norsk politikk som lever etter mottoet: «Alt det gamle vi med jorden jevner». Nå har vi en finansminister som har hatt som prosjekt å fjerne «det norske system».  Det ideologiske hovedskillet i norsk politikk går mellom de to regjeringspartiene og på den andre siden de partiene som har inngått flertallssamarbeidet som vi nå finner i Østfold fylkesting.

Kommentarer til denne saken