Vi trenger politikere som kan si nei

Anbefaler nøysomhet: – Fremtidige lønnsoppgjør blir livsviktige. Man kan ikke fortsette å kreve og  kreve, heter det i innlegget.

Anbefaler nøysomhet: – Fremtidige lønnsoppgjør blir livsviktige. Man kan ikke fortsette å kreve og  kreve, heter det i innlegget. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

– Den politiker som tør si fra om at nok er nok, og nå må det skjæres ned på det og det, tror jeg i det lange løp vil bli respektert, mener Odd Strømnes.

DEL

Leserbrev 

Vi har en valgkamp bak oss. Gang på gang fikk vi høre hvor godt vi har det i landet vårt. Det kan mange av oss skrive under på. Men vi fikk også eksempler på at langt fra alle kunne si seg enige i dette. Det er fortsatt store hull som det offentlige kan dytte penger i, penger man ikke har. Hvor skal man så få disse fra?

Ett parti foreslo – ærlig nok – relativt store skatteøkninger. Vi vet nå hvordan det forslaget ble mottatt av velgerne. Det gikk faktisk atskillig bedre med partier som foreslo skattelette. Konklusjonen som politikerne må trekke etter den erfaringen, er at det norske folk ikke er villige til å betale høyere skatt for å oppnå flere goder, eller for å beholde godene vi har opparbeidet oss.

Ønsker vi å opprettholde velferdstilbudet vi er blitt vant til, må det antagelig kuttes på en del områder som noen vil kalle luksusproblemer. Med sviktende oljeinntekter er det ikke så mange andre måter å stabilisere inntektene på utenom en upopulær skatteøkning.

Det er en stund til neste valg nå, så politikerne bør både kunne tenke og fremme forslag om løsninger av «krisen» vi synes å stå overfor de kommende årene. Noen forslag kan bli svært så upopulære. Man kan ikke forvente at politikerne legger hodet på huggestabben tett opp til et valg. Følgelig bør det reageres relativt raskt. Diverse kutt kan synes å bli det endelige resultatet.

Slik jeg ser det, må vi muligens senke kravene våre til nye, store offentlige utgifter, utgifter som skal øke vår velferd ytterligere. Det kan vel heller bli snakk om å gjøre innskrenkninger både her og der, for å få budsjettet i hop. Og det er her den modige politiker vil måtte slå til.

Hun må faktisk sette seg ned og se hvilke upopulære forslag som må fremmes for å holde hodet over vannet. Enhver husholdning vet at når inntektene svikter, må man se hvor det kan skjæres for å opprettholde en god standard. Slik må staten også gjøre fremover, tror jeg. Å fremme nye kostbare tiltak, vil helt sikkert bli godt mottatt, men når moroa skal betales, må noe skyves i bakgrunnen.

Å fremme nye kostbare tiltak, vil helt sikkert bli godt mottatt, men når moroa skal betales, må noe skyves i bakgrunnen.

Vi har simpelthen ikke råd til å kjøre løpet videre, har vi forstått. Prioriteringer må til i mye større grad enn i dag. Den politiker som tør si fra om at nok er nok, og nå må det skjæres ned på det og det, tror jeg i det lange løp vil bli respektert, fremfor den politiker som ser en eneste løsning: Skaff flere inntekter gjennom høyere beskatning og nye avgifter!

Fremtidige lønnsoppgjør blir livsviktige. Man kan ikke fortsette å kreve og kreve. Tvert imot må man kanskje være villige til å gå litt ned i lønn for å beholde arbeidet sitt? Upopulært som bare fy, men ...#8230; ...#8230;

Pensjonistene har måttet finne seg i nedgang i «reallønnsveksten sin» gjennom flere år, så tanken bør ikke være ukjent for politikere som i sin tid fattet det vedtaket. Men tør man antyde noe lignende for forhandlerne i næringslivet? Jeg er glad jeg ikke er politiker som vil måtte ta en del grep for å nå målene – at Norge fortsatt blir et godt land å bo i. Det vil koste, bokstavelig talt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags