Barns rett til personvern setter grense for foreldres ytringsfrihet

Moren ble dømt for å publiserte en rekke personopplysninger i form av bilder, videoer og dokumenter fra barnevernets saksbehandling av saken der hennes barn var i en sårbar situasjon. Illustrasjonsfoto.

Moren ble dømt for å publiserte en rekke personopplysninger i form av bilder, videoer og dokumenter fra barnevernets saksbehandling av saken der hennes barn var i en sårbar situasjon. Illustrasjonsfoto. Foto:

Av

Kronikken gir deg Høyesteretts svar på dette spørsmålet: På den ene siden står barnets rett til privatliv og integritet, som også er nedfelt i artikkel 16 i barnekonvensjonen. På den andre siden finner vi mors ytringsfrihet. Hvilken rettighet står sterkest?

DEL

Kronikk

Høyesterett har nylig avsagt dom i en historisk sak, der en mor er straffedømt for å ha krenket sitt barns rett til privatliv. Dommen bidrar til å trekke en grense for foreldres deling av barns private øyeblikk på sosiale medier. Den belyser et stadig tilbakevendende tema i vår digitale tidsalder, og vil forhåpentligvis føre til at vi voksne tenker oss om en ekstra gang før vi deler bilder av barn.

Faktum i saken

Mor var fratatt den daglige omsorgen for barnet i forbindelse med en barnevernssak. Som et ledd i kampen mot barnevernet opprettet mor en Facebook-gruppe. I denne gruppa publiserte hun en rekke personopplysninger om barnet, i form av bilder, videoer og dokumenter fra barnevernets saksbehandling. Bildene og videoene viste blant annet barnet gråtende. Opplysningene var svært sensitive i sin natur.

Barnevernet anmeldte mors publisering av barnets personopplysninger til politiet, som tok ut tiltale. Onsdag 6. november falt dommen i Høyesterett, der landets øverste domstol opprettholder boten på 12.000 kroner.

Vi forstår ikke alltid betydningen av bilder vi deler her og nå, og vi vet heller ikke hva det vi publiserer i dag, vil ha å si om ti eller tjue år.

Balansering av menneskerettigheter

Dommen er avsagt etter straffeloven § 267, som beskytter mot krenkelse av privatlivets fred ved offentlig meddelelse. Høyesterett trekker fram forarbeidene til bestemmelsen, som klart viser at lovgiver har ment at saker som denne er ment å omfattes av straffebudet. Dette har både departementet og stortingskomiteen sagt i klartekst.

Høyesterett kan likevel ikke nøye seg med å henvise til forarbeidene. Straffebestemmelsen innbyr nemlig til en svært aktuell menneskerettslig balansetest. På den ene siden står barnets rett til privatliv og integritet, som også er nedfelt i artikkel 16 i barnekonvensjonen. På den andre siden finner vi mors ytringsfrihet. Hvilken rettighet står sterkest?

Dommen går gjennom praksis fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD), som flere ganger har veid artikkel 8 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen om retten til privatliv, opp mot samme konvensjons artikkel 10, som fastlegger ytringsfriheten. Praksis fra EMD om denne vurderingen knytter seg i hovedsak til om pressen har gått for langt ved omtale av private saker som ikke har allmenn interesse.

To dommer fra 2012 er viktige, og særlig Krone Verlag-dommen, som gjaldt en avis’ publisering av bilder av et barn i forbindelse med en barnefordelingssak. Grensen ble trukket mellom annen relevant informasjon om en pågående sak og bruken av det identifiserende bildet, som fremstilte barnet i en svært sårbar situasjon. Bruken av bildet og identifikasjonen av barnet var ikke relevant for offentlighetens interesse og den åpne debatten om et viktig tema.

EMD var krasse i sin bedømmelse av slike situasjoner, og ga ytringsfriheten et snevrere anvendelsesområde i saker om publisering av bilder og informasjon som kun gjøres for å tilfredsstille en nysgjerrighet i allmennheten. Det var også relevant at den krenkede personen var et barn. EMD konkluderer:

«There is no doubt that the preservation of the most intimate sphere of life of a juvenile who had become the victim of a custody dispute and had not himself stepped into the public sphere deserved particular protection on account of his or her vulnerable position.»

(Googles oversettelse: «Det er ingen tvil om at bevaring av den mest intime livssfæren til en ung som hadde blitt offer for en forvaringskonflikt og ikke selv hadde trådt inn i den offentlige sfæren fortjente særlig beskyttelse på grunn av hans eller hennes sårbare stilling.»)

Foreldre, barn og barnevern

Den norske dommen er også spesiell i lys av konteksten for publiseringen. Mors forsvarer anførte i Høyesterett at publiseringen på sosiale medier i forbindelse med barnevernssaker må sees i lys av Norges manglende offentlige diskusjon om barnevernet.

Mange foreldre føler seg fortapt i møtet med det de opplever som en mektig offentlig motpart. Mange tyr derfor til sosiale kanaler de kjenner, og utøver sin ytringsfrihet. Problemet er imidlertid at konsekvensene av offentliggjøringen kan merkes i resten av barnas liv. Høyesterett oppsummerer denne balansetesten slik:

«As offentleggjering vart derimot primært ikkje gjord som led i eit generelt offentleg ordskifte knytt til barnevernets metodar, men i hovudsak som verkemiddel i hennar eigen kamp mot barnevernet. Denne kampen var viktig for A, men han kunne og burde vore ført utan å blottleggje privat og sensitiv informasjon om den svært unge dottera hennar. Større fridom på dette området vil potensielt kunne få store negative konsekvensar for unge i en sårbar situasjon – som då lett vil kunne bli offer for press frå foreldre for å stå fram og kritisere barnevernet.»

Høyesterett legger her vekt på at barn fort vil havne i en lojalitetsskvis overfor sine foreldre. Mange barn vil kunne kjenne på en plikt overfor sine foreldre til å si ja til å dele bilder. Skjeve maktforhold kan ha betydning ved vurderingen av om deling av personopplysninger er greit i nære relasjoner.

Små barns samtykke er i seg selv lite verdt: det er foreldrene som har et ansvar for å finne grensen for hva som er greit. Foreldrene er de voksne i situasjonen. Høyesterett vektlegger at mor har kjempet en kamp mot barnevernet, men barnas personvern skal ikke ofres i denne kampen.

Barns rett til privatliv og personopplysningsvern skal stå sterkt

Dommen nevner ikke andre lover enn EMK, straffeloven og barnekonvensjonen. Personopplysningsloven kunne her vært trukket inn som et argument for vekten av personvernet i vår digitale tidsalder. Den europeiske personvernforordningen, som gjennomføres i den norske personopplysningsloven fra 2018, stadfester i fortalen at barn skal nyte et særlig sterkt vern. Dette særlige sterke vernet er viktig fordi barn selv ikke evner å ta vare på dette, og fordi de ikke har de samme verktøyene for å reagere når deres personvern blir krenket.

Barn har dessuten ikke en fullt og ferdig utformet idé om hvem de er. Voksne mennesker skal være forsiktige med å definere barna på nettet før barna selv har en noenlunde fast følelse av sin identitet.

Alt vi publiserer på nettet og deler i sosiale medier risikerer å være der for alltid. Det gjelder både det som fremstår som hyggelig, og det som er svært sensitivt. Bilder som viser barnet i en sårbar situasjon, såret, skadet eller sykt, bør vi kanskje ikke dele i det hele tatt. Videre vil ikke alle sette pris på det vi opplever som hyggelige bilder av bursdagsfeiringer og skolearrangementer. Bildene kan gi uttrykk for ensomhet, utestengelse og sosiale situasjoner som vi voksne ikke forstår oss på.

Vi forstår ikke alltid betydningen av bilder vi deler her og nå, og vi vet heller ikke hva det vi publiserer i dag, vil ha å si om ti eller tjue år. Det inviterer til en føre var-holdning: når vi ikke vet hva konsekvensene er, bør vi tenke oss om en ekstra gang, og kanskje la være å publisere, poste og dele. Vi skal og må respektere barns rett til privatliv, personvern og deres mulighet til å bestemme over sin egen digitale tilstedeværelse.

Det er likevel vanskelig å konkludere hvor grensa går, og akkurat når foreldre og andre voksne tråkker over denne. Foreldre har både et foreldreansvar og en ytringsfrihet. Derfor er det interessant at Høyesterett opprettholder straffedommen mot mor. Høyesterett slår fast at foreldres ytringsfrihet ikke gjelder ubegrenset – den begrenses av barnets rett til privatliv. Vi som voksne bør derfor tenke oss om en ekstra gang og se nøyere på hva det er vi vurderer å publisere om våre egne og andre barn, særlig når opplysningene er av svært privat karakter.

Dommen kan leses her.

Kronikken er først publisert på personvernbloggen.no


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags