Marianne Kristiansen, Pensjonistpartiet: Hva vi mener skal i alle fall ikke være uklart med meg som 1.-kandidat.

– For å få endene til å møtes, må vi si nei til bosetting av flere flyktninger i vår kommune, ifølge Marianne Kristiansen som tidligere har representert både Fremskrittspartiet og Høyre i Fredrikstad-politikken.

– For å få endene til å møtes, må vi si nei til bosetting av flere flyktninger i vår kommune, ifølge Marianne Kristiansen som tidligere har representert både Fremskrittspartiet og Høyre i Fredrikstad-politikken. Foto:

Av

– Vi kan dessverre ikke si ja til alt, men vi må nøkternt klassifisere i «må,» «ønsker sterkt» og kan «vente», skriver Marianne Kristiansen i sitt første innlegg som 1.-kandidat for Pensjonistpartiet.

DEL

Leserbrev

Da det virker å være en del usikkerhet om Pensjonistpartiets holdninger i viktige saker før kommunevalget 2019, tenker jeg som nyvalgt 1.-kandidat at det kan være greit med en klar presisering om hvor partiet etter hvert vil stå.

Av ulike grunner må jeg sitte som uavhengig medlem i helse -og velferdsutvalget frem til sommeren. Alt onsdag 27. februar kommer jeg derimot som uavhengig representant til å stemme et klart nei til nedleggelse av sykehjemsplasser i Fredrikstad. Visst trenger vi omsorgsboliger også, men vi er ikke der at vi pr. nå har et tilbud til demente og de mange som ikke klarer seg selv.

Vi kan ikke ha det slik at eldre og syke blir sittende ensomme, fordi familiene ikke har råd til å besøke dem.

Mange pasienter er det også som blir oppbevart på Borge korttidssenter i påvente av en langtidsplass, opplyste tall er fra 22- 55. Dette er ikke greit, verken menneskelig eller økonomisk. Faktum er jo at Fredrikstad kommune hver dag betaler 4000 kroner pr. pasient som de ikke klarer ta imot fra sykehuset, og dette blir det penger av. Viktig er det selvsagt også å tenke på hva som er viktig for menneskene som trenger langtidsplass. Det er mennesker vi snakker om, ikke pakker. Alle fortjener å ha en trygghet i hverdagen ved tidlig å få et fast tilholdssted.

Med økt utbygging i vår kommune opplever jeg også situasjonen som kritisk. De som kommer flyttende, er nemlig ikke garantert å forbli unge og friske. Vi trenger derfor hver eneste sykehjemsplass i vår kommune. Klart ser jeg også behov for en demenslandsby av type «Nederland», da de fleste eldre med behov har en demensdiagnose. Sier vi at vi skal være en dementvennlig by, får vi rett og slett mene det. Vi får lytte til demensforeningen og de som har skoen på.

Et klart nei til bomring, i alle fall innen byens grenser, vil jeg også ved en hver anledning markere. Vi kan ikke ha det slik at eldre og syke blir sittende ensomme, fordi familiene ikke har råd til å besøke dem. Skolekretser kan heller ikke bli delt av en bom, slik at foreldre må tenke seg godt om de har råd til å dra på samtaletimer. Barn kan ikke risikere å bli nektet deltagelse i fritidsaktiviteter, fordi en bom stenger.

For å få endene til å møtes, må vi derimot si nei til bosetting av flere flyktninger i vår kommune. Viktige seksjoner som helse- og velferd og oppvekst går med kraftige underskudd, og vi har rett og slett ikke råd, om vi vil ta oss av flyktninger som alt har kommet og egne innbyggere med behov. Vi må ta en pause. En pause må vi også ta når det gjelder å sette i gang nye, kostnadskrevende prosjekter. Vi kan dessverre ikke si ja til alt, men vi må nøkternt klassifisere i «må,» «ønsker sterkt» og kan «vente».

En ny kurs for Pensjonistpartiet lokalt kanskje, men dette vet partiet om, og de har valgt meg som 1.-kandidat på disse premissene. Disse tankene er også helt i tråd med partiets program. Så gjenstår det bare å se om folket vil ha Pensjonistpartiet og meg. Hva vi mener skal i alle fall ikke være uklart med meg som 1.-kandidat.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags