Beordret til å være optimist når høsten trenger på

Troende optimist:  Pål Nielsen er usikker på hvilken trosretning har tilhører: Tabellsituasjonen og værmeldingene peker mot pessimisme, en ny frelser i FFK og FB-redaktørens påtvungne optimisme kan omvende ham til troende optimist?

Troende optimist: Pål Nielsen er usikker på hvilken trosretning har tilhører: Tabellsituasjonen og værmeldingene peker mot pessimisme, en ny frelser i FFK og FB-redaktørens påtvungne optimisme kan omvende ham til troende optimist?

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Pål Nielsen bringer inn to nye livssyn: Optimisme og pessimisme, og står selv i skuddlinjen mellom disse to «ytterliggående» motsetningene.

DEL

Kronikk 

Denne uka ble optimismen lansert som offentlig trosretning for folk i Fredrikstad. Det var herværende avis som på lederplass beordret byens befolkning: «Ta med optimismen og kom på kamp!» Endog med utropstegn, selv om dét kan virke farlig desperat. Det var den nye FFK-trener og mulige - frelser Mons Ivar Mjelde som utløste lederen. Nå skal alle få se lyset!

Med fare for å virke som en dyster pessimist, er det vanskelig å ikke tenke på tabellen og på den lange veien opp. Det blir som å benekte at høsten åpenbart er på vei når gradestokken viser sju fattige grader en morgen før midten av august er nådd. Da hjelper det ikke å stille i sedvanlig sommerantrekk med T-trøye og stuttbukse. Man kjenner faktisk at, joda, det må være høstens fortropper. Ellers fornekter man jo realitetene.

Pål  Nielsen.

Pål Nielsen.

Derfor har jeg problemer med hvilken trosretning jeg skal velge - pessimismen eller optimismen. Jeg er i sterk tvil. Dessuten er det avhengig av dagsformen. Særlig dagsformen på St. Hansaften. Det er en vanskelig dag for oss som skulle ønske vi var sterkt troende optimister.

Hadde jeg vært dét, ville denne dagen bli møtt med jubel. Dette er årets lyseste dag! En varm, flott sommer ligger foran oss! Livet lever!

Men hvilke tanker dukker opp på en slik jubeldag? Jo, at fra nå av blir dagene bare kortere og kortere, som om de krymper seg i gru og skrekk på sin marsj mot høst, nordavind fra alle kanter, piskende regn og tåke som etterhvert skal lede oss inn i en nitrist vinter. Da er man plutselig blitt en fundamentalistisk pessimist.

Og hva er det som gir slike eksistenser næring? Dårlige nyheter. Denne sommeren har fotballen har bidratt bra og kommunens varslersak har vært en gave. For ikke å snakke om det ustabile sommerværet vi har hatt. Sånn sett er det vel bare én jobb som er verre enn å være varsler i Fredrikstad kommune - å være værvarsler i Norge.

Tenk presset som hviler på de kraftige skuldrene til Kristen Gislefoss når han er nødt til å melde nok en helg med kraftig bygevær med 17 sekundmeter i kastene. Han gjør jo ikke dét fordi han vil, men fordi han må si det som det er. Og foran skjermene sitter de ellers så hyggelige optimistene og hytter med nevene. Og snakker om sommerværet i gamle dager, den gang den blide sørlendingen Kristian Trægde varslet. Høytrykkene sto i kø på en sånn måte at det til og med ble til en sang: «Sommer’n er herlig i Fredrikstad»!

En av de få tingene som kan ødelegge for pessimistene, er at FFK begynner å vinne og greier å redde plassen.

Selv ikke når sønnen til Kristen - Kristian, som sikkert av optimistiske grunner er oppkalt etter Trægde - varsler været, hjelper det. Møkkavær er og blir møkkavær og meteorologen får skylda. Budbringeren har alltid fått skylda for dårlige nyheter.

Og så vil redaktøren i Fredriksstad Blad at vi skal være optimister, gjennom en oppfordring grensende til en ordre. Jeg driver og tenker på saken. Og dét finnes jo ting å glede seg over. For eksempel at det har vært så mye å gremme seg over at pessimisten i meg nesten har blitt optimist! Og det er sikkert mye annet på vei også: Trump kan bli president. Russland og Ukraina kan ryke i tottene på hverandre igjen. IS og andre terrorister holder på. Og så har man jo miljøproblemene som en evig backup.

Men dét har redaktøren rett i: En av de få tingene som kan ødelegge for pessimistene, er at FFK begynner å vinne og greier å redde plassen. Det hadde gitt både de som er heltidspessimister og vi som er det mer på deltid, et slag i trynet.

Det hadde forøvrig vært flott. Da skulle jeg ha skiftet trosretning på flekken - fra pessimist til optimist. Mer integritet og karakter har jeg ikke. Dessuten er det jo så mye mer morsomt å vært en glad optimist!

Pessimismen er nemlig troen til de feige. De som vil sikre seg. Pessimistene trenger jo aldri bli skuffet når skuffelsene står i kø. Tap for Levanger. Sju grader en augustmorgen. Vannrett regn den ene søndagen de har bedt alle på grilling, kos og bading. Når budbringerne får skylda. Når brødskiva de glepper selvsagt detter med smørsida ned.

De visste jo at nettopp dette skulle skje. Hver gang. Med et sukk kjenner pessimisten seg tross alt litt glad i sånne sammenhenger.

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme», skrev Ibsen i Vildanden. Vi kan vri og vrenge det litt: «Tar De helgarderingen fra en pessismist, tar De lykken fra ham med det samme».

For det er helgardering som er pessimistenes verktøy. Jo mer mørkt man tenker, jo lysere blir utfallet.

Så kan man jo spørre med hvilken rett redaktøren har til å ta fra folk en slik ting, hvis det er dét som gjør folk lykkelige? En optimistisk Krösa-Maja som skulle være glad og positiv til alt som livet hadde å by på? Det hadde gjort henne dypt deprimert og virkelig pessimistisk.

Vi får heie på FFK og alt som er godt og bare avslutningsvis minne om hva som sto på pessimistens gravsten: «Hva var det jeg sa?»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags