På tide å prioritere pleietrengende eldre. Det er nok av penger til andre formål

– I og med at posisjonen er overbevist om at bare kommunalt ansatte er i stand til å drifte og jobbe ved sykehjem, så burde det jo skinne av eldreomsorgen i denne byen! mener Skogseth Bjørneby.

– I og med at posisjonen er overbevist om at bare kommunalt ansatte er i stand til å drifte og jobbe ved sykehjem, så burde det jo skinne av eldreomsorgen i denne byen! mener Skogseth Bjørneby. Foto:

Av

«Hvorfor setter det politiske flertallet våre eldre pleietrengende i denne håpløse og trøstesløse situasjonen? Er det mangel på plass, ansatte, penger eller prioriteringer?»

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er med vondt hjerte at jeg har lest innlegg fra fortvilte pårørende som roper varsku om at deres gamle foreldre står i fare for å dø eller visne bort av ensomhet og kjedsomhet på kommunens sykehjem under koronarestriksjonene. Disse restriksjonene har vært overholdt usedvanlig strengt når det gjelder å motta besøk, komme seg ut og andre aktiviteter.

Mens vi andre har kunnet leve tilnærmet normalt, bare vi har passet på å vaske hendene og holde avstand, lever våre pleietrengende eldre under unntakstilstand, nærmest isolert. Er det bedre å dø av ensomhet og kjedsomhet enn av kanskje å bli smittet av korona? Er det ansatte eller pårørende som har vært den største smittekilden? Psykisk og fysisk helse henger tett sammen, og mister man livsmotet går det bare en vei.

Hvorfor setter det politiske flertallet våre eldre pleietrengende i denne håpløse og trøstesløse situasjonen? Er det mangel på plass, ansatte, penger eller prioriteringer? Alle beboere bør i dag ha fått enerom og mulighet til å motta besøk når de ønsker det, og dersom de er friske nok burde pleiere eller pårørende kunne ta dem med ut på tur. Det burde heller ikke være mangel på ansatte eller hjelpere, gitt antallet arbeidsledige i kommunen og frivillige organisasjoner. Man trenger ikke ha fagutdannelse for å prate med beboere, gå tur eller være behjelpelig ved besøk av pårørende.

Fra min tid i bystyret har jeg opplevd tårer to ganger fra kvinnelige representanter som gråt for fremmede mennesker.

Da gjenstår det en ting, og det er penger og prioriteringer. Penger har man tydeligvis nok av når det gjelder andre formål og grupper, så da er det rett og slett prioriteringene som er grunnen til denne situasjonen. Våre eldre og pleietrengende blir ikke ansett som viktige nok og lite interessante som stemmekveg, og behandlingen blir deretter.

Dette viser seg også i nedbyggingen av sykehjem og dertil lange ventelister. Det er liten interesse for å tenke nytt for å skape gode sykehjem som ikke bare er oppbevaring, men også et godt sted å bo, spise og leve. Det burde være en selvfølge at alle sykehjem hadde en minibuss og sjåfør hvor man daglig hadde tilbud om utflukter og adspredelser for dem som var friske nok og ønsket det, trimrom med tilbud om trening og opptrening, aktivitører og miljøarbeidere, kjæledyr og ikke minst frivillige, både yngre og eldre.

I og med at posisjonen er overbevist om at det bare er kommunalt ansatte som er i stand til å drifte og jobbe ved sykehjem, så burde det jo skinne av eldreomsorgen i denne byen!

Jeg snakket tilfeldigvis med en ansatt ved et privat sykehjem i en annen kommune i sommer, og jeg kom da inn på hvor begredelig det måtte være for beboerne i disse koronatidene. Men jeg fikk til svar at det var det ikke der han jobbet, og de eldre hadde fremdeles tilbud om turer ut av sykehjemmet med egen transport!

Fra min tid i bystyret har jeg opplevd tårer to ganger fra kvinnelige representanter som gråt for fremmede mennesker. Våre gamle og pleietrengende har ennå ikke blitt tilgodesett deres tårer.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken