Har samfunnet en oppfatning av at vi som har vært misbrukt føler oss mindre verdt?

– Det å ha vært misbrukt trenger ikke å bety at man er dømt til å mislykkes i livet!

– Det å ha vært misbrukt trenger ikke å bety at man er dømt til å mislykkes i livet! Foto:

Av

– Til dere som har vært utsatt for misbruk: Gå med hodet høyt og med rak rygg, fordi du har en verdi, du er uvurderlig, du er uerstattelig. Theresa Tolmie-McGrane forteller om hvordan hun som «overlevende» etter misbruk klarer å se sin egen verdi.

DEL

Kronikk

Fredag 24. mai blir det holdt en Messe for verdighet i Fredrikstad Domkirken til støtte for, og i solidaritet med, alle som har vært utsatt for seksuelt misbruk eller vold. Jeg ble bedt om å være med i planleggingen og å delta i messen. Alle kjenner til min egen historie – jeg skrev jo kronikk om det for Fredriksstad Blad i september i fjor – så jeg skal ikke gjenta så mye av den her. Tankeprosessen om hvilket budskap jeg ønsket å formidle under messen fikk meg til å undres over hva slags oppfatning samfunnet har om oss som har vært utsatt for misbruk? Tror folk at vi føler oss mindre verdt?

Jeg har stått frem med min egen historie ikke for å få sympati, men for å få respekt for at jeg har overlevd. Jeg ønsket også å vise at det å ha vært misbrukt trenger ikke å bety at man er dømt til å mislykkes i livet!

Jeg har fått litt inntrykk av at mange kanskje synes vi overlevende er skadeskutt og at vi sliter med å «få til noe» i livet etter en traumatisk start på livet. Dette kan absolutt stemme; men vi er også mange som har klart å overvinne problemene våre, bearbeide traumer og fortsette med livet. Vi er sterke nettopp fordi vi overlevde! I kjølvannet av metoo-bevegelsen og alle skandalene i blant annet den katolske kirken, har det blitt rettet mye oppmerksomhet mot misbruk og det har aldri vært så åpent for å kunne snakke ut om en eventuell fortid som inneholder misbruk. Men blir vi betraktet som «ofre» fortsatt av samfunnet; eller – som jeg foretrekker å kalle meg selv – som «overlevende»?

Vi lever i et samfunn der det virker viktig å være «vellykket». Vi gjør ofte opp en mening om noen rimelig fort og vi bedømmer dem ut ifra hva vi ser – enten det er bevisst eller ubevisst fra vår side. Det virker litt (for meg i hvert fall) som om vi tilegner en større verdi til folk som har mye penger, bor stort og flott, har en fin bil, en høy utdannelse, en fin arbeidstittel, eller som er pen å se på. Vi bretter ut livet vårt i sosiale medier, der alt skal være perfekt, vi skal være vellykket og fornøyde, og alt skal virke flott og fint. Presset fra samfunnet er stort.

Avsløringen av overgrepene på Smyllum park barnehjem i Skottland var en stor skandale. Theresa Tolmie-Mcgrane var utsatt for nonnenes fysiske, psykiske og seksuelle misbruk gjennom 11 år.

Avsløringen av overgrepene på Smyllum park barnehjem i Skottland var en stor skandale. Theresa Tolmie-Mcgrane var utsatt for nonnenes fysiske, psykiske og seksuelle misbruk gjennom 11 år. Foto:

Men skal vi virkelig basere verdien vår på sånne ting? Da jeg vokste opp i Smyllum Park barnehjem, hørte jeg med jevne mellomrom at jeg var null verdt, uønsket, ville aldri få til noe i livet, og at når tiden kom for meg å forlate barnehjemmet, så ville jeg måtte dra rett tilbake til slummen jeg kom fra. Hører man dette ofte nok, så kan det så absolutt påvirke ens selvverdi. Men hver gang en nonne sa disse tingene til meg, så tenkte jeg med meg selv: «der tar du helt feil!» Hvordan klarte jeg det?

Ja, ironisk nok så ble jeg oppdratt i en katolsk tro som sa at jeg ble skapt av Gud og i Hans likhet; at Gud holdt meg i sin hule hånd og var glad i meg som hans skapning – uansett hvilken farge jeg hadde eller bakgrunnen jeg kom fra. Dette var min trøst. Jeg tenkte at om jeg var skapt i Guds likhet, så kunne jeg ikke være null verdt – fordi det ville bety at det var også Han!

Som katolikk (eller mer generelt som et kristent menneske) så har jeg bestrebet meg på aldri å bedømme andre og å behandle alle likt – uansett hvor mye penger de har eller ikke har, hvilket yrke de har, hvor flott de bor eller hvor fin bil de kjører. Det er kanskje naivt av meg, men jeg forventer at andre ikke vil bedømme meg heller – i hvert fall ikke basert på at jeg kom fra fattige kår og har vært utsatt for misbruk som barn!

Vi som har hatt en traumatisk start på livet, har ikke gjort noe galt! Det var jo ikke min skyld at jeg ble misbrukt, og det var ikke mitt valg å være født inn i fattigdom. Og det var absolutt ikke mitt valg å bli plassert i et barnehjem som var drevet av skadeskutte nonner, som istedenfor å bearbeide sine egne problemer, lot det heller gå utover uskyldige barn som var maktesløse og helt alene i verdenen. Jeg var et uskyldig barn og jeg fortjente å bli behandle med respekt og, ikke minst, med verdighet.

Jeg har stått frem med min egen historie ikke for å få sympati, men for å få respekt for at jeg har overlevd. Jeg ønsket også å vise at det å ha vært misbrukt trenger ikke å bety at man er dømt til å mislykkes i livet! Jeg tror at min evne til å se min egen verdi som innbyrdes – og ikke basert på hvor jeg kom fra, hva jeg eide eller ikke eide – har gjort meg mer i stand til å kunne tro på at livet mitt har mening. Og at ALLE har en verdi!

Til dere som leser dette og som har vært utsatt for misbruk: Gå med hodet høyt og med rak rygg, fordi du har en verdi, du er uvurderlig, du er uerstattelig. Du er det mest dyrebare som finnes – du er Guds barn! Ditt liv er like viktig som alle andres og du fortjener å bli behandlet med verdighet, respekt og dignitet. Ikke la noen andre bestemme hva du er verdt – det er kun DU som bestemmer din egen verdi! Og når du innser din egen verdi, er det ingen som kan ta den ifra deg! Du har en verdi kun fordi du ER!

Vel møtt til Messe for verdighet i Fredrikstad domkirke fredag 24. mai, der jeg skal snakke litt mer om hvordan å bevare verdighet etter å ha vært utsatt for seksuelt overgrep eller vold.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags