Kan man bli hel igjen etter å ha blitt utsatt for flere år med fysisk, seksuelt og emosjonelt misbruk?

Theresa Tolmie-McGrane fra Fredrikstad forteller i denne kronikken om sine opplevelser på barnehjem i Skotland.

Theresa Tolmie-McGrane fra Fredrikstad forteller i denne kronikken om sine opplevelser på barnehjem i Skotland.

Av

I desember i fjor vitnet Theresa Tolmie-McGrane mot nonnene ved det skotske barnehjemmet hun bodde på da hun var liten. Senere har flere av dem blitt pågrepet i Skottland. Onsdag kveld snakker Fredrikstad-kvinnen om sine grufulle opplevelser på Litteraturhuset, og i den anledning har hun skrevet denne kronikken for Fredriksstad Blad.

DEL

KronikkI den siste tiden har vi hørt om den ene skandalen etter den andre i forbindelse med seksuelle overgrep og åndelig misbruk i den katolske kirken. Flere land har avslørt omfattende misbruk i regi av katolske prester og nonner: bl.a. australia, USA, sør amerika, irland, england og mitt eget hjemland, skottland. Flere land har gjennomført en nasjonal utredning av misbruk i katolske barnehjem og en liknende utredning foregår akkurat nå i skottland. Hittil har flere hundre vitner gitt uttalelser og/eller har vitnet foran Scottish Child Abuse Inquiry (SCAI). Jeg er en av dem.

Hele skottland har blitt rystet av både skalaen og karakteren av misbruket som har foregått i disse barnehjem. SCAI har fokusert på 40-tallet til 80-tallet og har omfattet flere institusjoner - hvorav Smyllum Park barnehjemmet var det eldste og største. Jeg tilbragte 11 år av mitt liv i Smyllum Park og det har påvirket meg på mange måter - både synlige og usynlige.

23. august i år annonserte skotsk politi at de hadde arrestert 11 nonner og en prest for angivelig å ha misbrukt flere titalls barn som bodde på Smyllum Park barnehjem i 50, 60 og 70-tallet. Uken etter ble ytterligere 4 tiltalt - alle var tidligere ansatt legpersoner på Smyllum Park og hadde også angivelig misbrukt mange tidligere beboere. Alle venter nå på rettsak og dette har skapt store overskrifter både i stor brittania og rundt omkring i verden. NRK og Fredrikstad Blad har fulgt med og rapporterte om arrestasjonene.

Paven har lovet å ta tak i dette og har innkalt til topp-møte i Vatikanet i februar 2019, der alle kardinalene fra hele verden må møte opp og gjøre rede på hvordan de har håndtert anklagelser om seksuell misbruk i deres bispedømmer. Det har nemlig blitt avslørt i de siste årene at mange prester hvorimot anklagelser hadde blitt fremmet ble kun flyttet til en annen bispedømme og at alt hadde blitt dysset ned i flere tiår. Oppgjørets time har nå kommet og avskjedigelser og oppsigelser har skjedd på høyeste hold i den katolske kirken - men er det for lite, for sent?

De 11 årene jeg tilbragte på Smyllum Park barnehjem var de værste i mitt liv. Der ble jeg nedverdiggjort og straffet når jeg vættet senga, og ble kastet inn i en kald dusj eller bad. Jeg ble tvangsforet når jeg ikke likte maten som ble servert, og noen ganger når jeg hadde kastet opp pga tvangsforingen ble jeg også tvunget til å spise min egen oppkast. Dersom jeg snakket ut og sa at noe var urettferdig, ble munnen min vasket ut med desinfiserende såpe, slik at jeg brekte meg og ofte kastet opp. Jeg ble slått med hårbørste, klæshenger, skinntøffel og, tro det eller ei, med et kors! Det å bli slått i ansiktet av Jesus var en bisarr og ekstremt ubehagelig opplevelse, som gjorde at jeg ikke klarte å se på et kors i mange år etter at jeg hadde forlatt barnehjemmet.

Ofte ble jeg slått for ingenting egentlig. Det kunne være at jeg turde å titte på en av nonnene, eller rett og slett fordi hun var i dårlig humør den dagen og jeg kom bare i veien. Om jeg våknet opp skrikende på grunn av at jeg hadde mareritt, ble jeg slått i ansiktet og bedt om å holde kjeft, eller så ville de gi meg noe å gråte for. Når de oppdaget at jeg var redd for mørket ble jeg ofte låst i et mørkt bod som straff eller bare for å kontrollere meg. Jeg var ofte sulten, følte meg ekstremt ensom og isolert, og tenkte ofte at jeg ikke ønsket å leve lenger. Når det viste seg at jeg var flink på skolen så gjorde nonnene alt de kunne for å trekke meg ned og gjorde det vanskelig for meg å gjøre leksene mine - jeg skulle ikke tro jeg var noe! Ofte måtte jeg låse meg inne på toaletten etter at alle hadde lagt seg, for å få gjort leksene mine.

Og jeg ble seksuelt misbrukt av en prest. Han fikk meg til å sitte på fanget hans og onanere ham. Noen ganger ville han at jeg skulle se på mens han onanerte seg selv. En dag ble vi "tatt på fersken" av en eldre nonne, men istedenfor å bli sint på ham, så ble hun kjempe sint på meg! Hun dro meg så hard i armen at den brakk, slengte meg mot en vegg, kalte meg for en "skitten hore" og sa jeg skulle komme meg for f*** ut av rommet. Bare noen få minutter senere måtte jeg tilbake i kirken for å være med på messen; og så måtte jeg ta imot nattverd fra den samme presten. Jeg klarte ikke å løfte armen min og det var jo ikke populært - så jeg ble slått så fort messen var over. Jeg ble bedt om å holde kjeft om hvordan armen hadde blitt brukket, bedt om å lyve og si at jeg hadde falt ut av et tre, og nonnen sa at dersom jeg fortalte noen hva som virkelig hadde skjedd så ville hun brekke den andre armen min.

Hva gjør det med ei lite jente på 8 år, når en hun ser opp til og tror er Guds representant på jorda, forgriper seg på henne, og så blir hun straffet for noe en prest har tvunget henne til å gjøre? Jeg ble ekstremt forvirret, nesten mistet troen min og tilliten til alle prester ble fullstendig knust. I mange år fremover. Heldigvis møtte jeg noen gode prester når jeg begynte på universitetet og det gjorde at jeg fikk tilbake tillitten til den katolske kirken.

Så hvordan klarte jeg å bli hel igjen etter så mange år med misbruk? Ja, det tok sin tid. Det var først når jeg prøvde å ta mitt eget liv i mitt andre år av studiene på Glasgow University at jeg ble henvist til en psykolog og begynte å bearbeide hva jeg hadde gått gjennom. Jeg gikk hos henne ukentlig i 2 år. Jeg var skadeskutt, traumatisert, tvangsnevrotisk, deprimert, konstant på vakt, skeptisk til autoriteter - og trodde at jeg aldri ville bli hel igjen. Psykologen hjalp meg over kneiken der og der: jeg fulførte Master Graden, og livet gikk videre. Ikke desto mindre så skjønte jeg etter hvert at jeg var ikke ferdig med prosessen allikevel. Det skulle ta mange år til og flere runder med psykologi timer her i norge, før jeg endelig kunne si at jeg hadde reparert skaden som ble påført meg i barndommen av disse menn og kvinner av Gud som egentlig skulle ha tatt vare på meg og beskyttet meg. Tillitsbruddet var av største grad og det har preget meg i mange år.

Jeg klarte å tilgi presten og nonnene - ikke for deres skyld, men for min egen. Jeg skjønte at det å tviholde på sinne og bitterhet bare brukte opp masse energi som jeg egentlig kunne bruke på mye viktigere ting - så jeg gjorde et bevisst valg å gi slipp. Jeg også skjønte etterhvert at de hadde mest sannsynnelig blitt misbrukt selv på ett eller annet tidspunkt i livet og jeg kom til et punkt der jeg egentlig syntes litt synd på dem. De må jo leve med det de har gjort og nå har jo fortiden innhentet dem. Nå blir de konfrontert med hva de har gjort og jeg håper de nå skjønner hvor mange liv de har ødelagt. Heldigvis, så klarte de ikke å ødelegge mitt liv! Men det kunne de lett ha gjort...

Så hva var det som gjorde at jeg klarte meg, der så veldig mange ikke gjorde det? Hvorfor ble ikke jeg alkoholikker, narkoman, misbrukt eller misbruker? Hvorfor klarte jeg å unngå alvorlig depresjon, angst, nervøsitet; og hvordan klarte jeg å utdanne meg til et så høyt nivå? Svaret til de spørsmålene er ganske kompleks, tror jeg. Jeg personlig tror at min største redning var at jeg ble født med intelligens og hadde motet til å bruke den. Utdannelse har vært min redning. I tillegg var jeg velsignet med evnen til å løpe og løping har vært en stressmestrings mekanisme for meg, samt har bygget opp min selvtillit. Jeg har også vært heldig nok til å møte en lærer i en ung alder som så noe i meg og som oppmuntret meg og ga meg troen på at jeg kunne bli hva jeg enn måtte være om jeg jobbet hardt og drømte stort.

Ikke minst så tror jeg faktisk at Universet har hatt en plan for meg og at alt jeg har vært gjennom har vært en del av den planen. Jo, jeg har hatt en forferdelig start på livet; men jeg har også blitt utrustet med verktøyene jeg trengte for å overvinne alt som ble slengt imot meg. Jeg har ikke blitt knekket. Jeg har overlevd. Og jeg har det godt, endelig!

Alt som har skjedd det siste året, som startet med en BBC video som ble viral, har vært en del av den planen, tror jeg. Jeg har nå en unik mulighet til å være en stemme - en sterk stemme - for alle overlevende som, av en eller annen grunn, ikke kan eller ikke vil snakke ut selv. Jeg er i en unik posisjon nå med all den livs erfaring jeg har, sammen med alt jeg har lært innen psykologi, til å kunne hjelpe andre offre og, ikke minst, bidra til økt forståelse rundt hvordan en traumatisk start på livet kan påvirke et menneske - noen ganger for resten av livet sitt. Som jeg sa i BBC videoen: "Din fortid er en del av deg. Du kan aldri bli kvitt den. Men den trenger ikke definere deg!".

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags