Frykter ny, stor region: Østfold tilbake til «de små len»?

Hva har de igjen å vedta? – Siden Stortinget skritt for skritt hadde vedtatt å tømme fylkeskommunene for oppgaver, var det bare et tidsspørsmål før den rest-fylkeskommunen vi har nå, ville bli omorganisert, skriver Bjørn Skaug. (Arkivtegning: Jørn Grynnerup)

Hva har de igjen å vedta? – Siden Stortinget skritt for skritt hadde vedtatt å tømme fylkeskommunene for oppgaver, var det bare et tidsspørsmål før den rest-fylkeskommunen vi har nå, ville bli omorganisert, skriver Bjørn Skaug. (Arkivtegning: Jørn Grynnerup)

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Bjørn Skaug er redd Østfold blir liten i en ny storregion på Østlandet. I stedet ønsker han Østfold inn i en ny enhet sammen med Romerike og Follo.

DEL

Meninger 

I «Østfolds historie» bind 3 forteller Sven G. Eliassen om hvordan Fredrikstad og Smaalenenes Amt på 1600-tallet var underlagt hovedamtet Akershus Stiftamt og ble betegnet som «De smaa Lene under Akershus».  

Små vil vi utvilsomt bli om fylket vårt nå skal bli en del av en såkalt region sammen med det betydelig mer folkerike Akershus. Eller hvis «vår» region skal ha grenser til vestlandsfylkene Hordaland og Sogn og Fjordane, slik den får hvis også Buskerud blir med i samme region. Og kanskje Vestfold, hvis ikke det fylket blir slått sammen med Telemark.

Regjeringen har hentet fram igjen en idé fra et par tiår tilbake om å dele landet inn i regioner i stedet for fylker. «Regionenes Europa» og lignende uttrykk var den gang på moten.  Og siden Stortinget skritt for skritt hadde vedtatt å tømme fylkeskommunene for oppgaver, var det bare et tidsspørsmål før den rest-fylkeskommunen vi har nå, ville bli omorganisert.

Med en valgordning basert på store regioner har vi ingen garanti for at Østfold fortsatt får ni representanter på Stortinget.

På 1970-tallet hadde fylkeskommunen ansvaret for driften av både  sykehus og sykehjem og fikk nye oppgaver på flere andre områder. Og det ble innført direkte valg av fylkesting. Senere startet nedbyggingen. Ansvaret for videregående skoler og samferdsel er ikke omfattende nok til å ha en egen fylkeskommune i hvert av de nitten fylkene.

Nå er det jo ikke så mange av landets kommune-innbyggere det har lykkes statsråd Sanner å få spleiset sammen til nye, større og mer «robuste» kommuner. Til det har motstanden vært for stor.

Kanskje vil han ha større hell når han vil slå sammen fylkene fordi interessen blant folk flest for fylkeskommunen og fylkesmannsembetet er så liten at mange vil oppleve det som helt likegyldig hvordan landet er delt inn og regionene organisert. Det er nok først og fremst blant rikspolitikere og en del fylkespolitikere at vi finner dem som med iver og begeistring ser fram til regionstiden.

Det skapes inntrykk av at noe stort og nytt skal skje: Viktige oppgaver skal overføres fra staten til regionene. Men det er påfallende at man vil ha fylkeskommunene med på en omorganisering før de får vite hva regionene skal drive med. Det er vanskelig å se for seg at de tjenesteytende oppgaver fylkeskommunen er blitt fratatt, nå skal komme i retur.

Det kan selvsagt bli snakk om andre tjenester der regionens rolle blir å fordele altfor knappe midler. Mest sannsynlig vil regionene få oppgaver knyttet til regional utvikling, næringsliv og miljø der mye konfliktstoff mellom regioner og innenfor den enkelte region vil bli drøftet og forsøkt løst der.

Ett formål med reformen er utvilsomt å spare penger. Tanken er nok at en halvering av antallet fylker også vil gi stor reduksjon i administrasjonsutgifter. Driften av videregående skoler kan kanskje gjøres rimeligere ved å fjerne fylkesgrenser. Noen skoletilbud finnes få steder. Der det nå er kun ett tilbud i fylket, kan det lett bli ett i regionen. Det kan gi flere skoleelever lengre skolevei enn de har i dag. Sentralisering vil nok være en viktig effekt av reformen.

Å erstatte nitten fylker med et titalls regioner, betyr ikke automatisk at valgkretsene ved stortingsvalg blir slått sammen, ikke i første omgang. Men når den offentlige inndelingen i fylker i praksis blir borte, vil det regionale samarbeidet og det politiske organisasjonslivet tilpasse seg dette og presse fram grunnlovsendringer som gjør regionene til valgkretser både ved valg i regionen og ved stortingsvalg. Med en valgordning basert på store regioner har vi ingen garanti for at Østfold fortsatt får ni representanter på Stortinget.

Østfold og Buskerud har tildels motstridende interesser blant annet fordi det kan bli en konkurranse dem i mellom når det gjelder midler til jernbaneutbygging. Offentlig samarbeid på tvers av Oslofjorden har det oftest ikke blitt mye ut av.

Da høyskolene  i Buskerud og Vestfold slo seg sammen, sa Østfold nei takk til å bli med. En slik sammenslåing tjente ikke studentene og lærestedene i vårt fylke. En sammenslåing av de fire Viken-fylkene blir en for stor region, slik Arbeiderpartiets gruppeleder i Vestfold fylkesting, Arve Høiberg, har påpekt.

Mange av landets fylker og fylkeskommuner bør nok bli slått sammen fordi de er for små. Men Akershus har et innbyggertall og en geografi som heller tilsier en oppdeling der Asker og Bærum blir slått sammen med Buskerud. Follo og Romerike kan da med fordel bli en ny region sammen med Østfold.

En slik  fylkessammenslutning ville i mindre grad fått preg av å være Østfolds innlemmelse i Akershus. Et alternativ til hele storregiontenkningen er å gjøre det som er igjen av fylkeskommunen til en slags interkommunal samarbeidsordning slik den var før vi fikk egne fylkestingsvalg i 1975. Men det ville neppe ført til så stor innsparing som åpenbart er et motiv for reformen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags