Sleipner-saken handler ikke om arbeidsplasser

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Så lenge noen roper arbeidsplasser er det ingen grenser for hvor grovt man kan tilsidesette norsk lov og krenke innbyggernes lovfestede rettigheter, skriver Einar Bratteng om Sleipners ønske om å flytte til Gressvik.

DEL

Leserbrev 

Enkelt sagt så handler «Sleipner-saken» om at en bedrift i Fredrikstad søker om 13 dispensasjoner (de mener selv 8) fra plan- og bygningsloven, kommunedelplan mv, som innebærer utbygging langt ut i Vesterelva. Dette er gjort selv om nødvendige tillatelser fra havnemyndighetene, vassdragsmyndighetene og forurensningsloven ikke er innhentet/avklart, noe virksomheten visste de måtte ha for å kunne sette et eneste spadetak i jorden.

Det er i strid med norsk lov å gi Sleipner byggetiltalelse. Dette vet kommunen og Sleipner utmerket godt. Innbyggerne i Fredrikstad har «på kjøpet» grovt fått krenket sine demokratiske rettigheter til å få innsyn i beslutningsprosesser og bli hørt i byggesaker.

Politisk ledelse og kommuneledelsen unndrar byggesaksbehandling fra offentligheten. Sjelden har en ordfører, leder for planutvalget og en plan- og bygningsetat blitt så avkledd i en byggesak som i Sleipner-saken. Disse personene har sittet på «bakrommet» og drevet byggesaksbehandling sammen med Sleipner, og brutt en referatplikt som følger direkte av loven. I ettertid kan naturligvis ingen dokumenter som kan kaste lys over hva som har skjedd disse møtene fremvises.

I disse møtene har man angivelig ikke mottatt noen saksdokumenter. Likevel har altså ordføreren, leder for planutvalget og plan- og bygningssjefen anbefalt å Sleipner å søke dispensasjon en ulovlig fremgangsmåte i denne saken, og dermed gitt helt klare føringer på hva utfallet av byggesaken vil bli. Sjelden har en ordfører og lederen for et planutvalg vært så inhabile som i denne saken.

Det er tre jusprofessorer som har vært inne i saken, og alle er enige om at det foreligger brudd på regelverket. I sum er disse så massive at det må reises spørsmål om kommunen forstår helt grunnleggende demokratisk regelverk.

Det er en juridisk umulighet å gi Sleipner byggetillatelse. Juridisk sett er det altså en umulighet at dispensasjonssøknaden fra Sleipner kan innvilges. Den enste måten byggesøknaden kan gå igjennom på er hvis kommunen fatter et bent ut ulovlig vedtak og ikke følger norsk lov.

Årsaken til at Sleipner sender en byggesøknad med 8-13 dispensasjoner og som innebærer en fullstendig tilsidesettelse av norsk lov, noe en seriøs næringslivsaktør aldri ville ha gjort - kan vanskelig ha noen annen forklaring enn at Sleipner har så stor tro på at byggesøknaden går igjennom at norsk lov ikke trenger å bli fulgt.

Vi vanlige folk sliter med å få gjennom en eneste dispensasjon - men næringslivet i Fredrikstad de trenger ikke følge norsk lov som alle oss andre - de kan nemlig avklare dette på forhånd med politikerne.

Likevel holder leder for Planutvalget «døren på gløtt for Sleipner». Det er nesten helt utrolig når det eneste lovlige vedtaket man kan fatte er å avvise byggesøknaden.

Kjell Arne Græsdal: Næringssforeningens leder: Sleipner-saken er et trist eksempel på hvordan en lokal hjørnestensbedrift motarbeides

Personlig tviler jeg ikke et eneste sekund på at byggetilltalelsen til Sleipner kommer til å bli gitt - viljen og evnen til å følge norsk lov er totalt fraværende på alle nivåer i kommuneledelsen og hos politisk ledelse. Så lenge noen roper arbeidsplasser er det ingen grenser for hvor grovt man kan tilsidesette norsk lov og krenke innbyggernes lovfestede rettigheter.

Manglende juridisk kompetanse på alle nivåer. Dersom det er noe Sleipner-saken, Husebukta, Flora og varslersaken har til felles, så er det at det mangler grunnleggende kompetanse om norsk lov i denne kommunen. Faktum er at det brukes 500.000 kroner på å behandle innsynsbegjæringer - noe alle jurister lærte etter første halvår på jusstudiene.

Likevel løfter ikke kontrollutvalget en finger når man får høre at en av årsakene til dette, er at kommuneadvokaten i Fredrikstad ikke er «ekspert på forvaltningsrett». Dersom dette er riktig, så har vi et kjempeproblem i denne kommunen - forvaltning er vel strengt tatt kjernen av hva kommunen driver med.

Ingen vil ha Sleipner på Gressvik, ikke fylkeskonservatoren og selv ikke kommuneadministrasjonen. Sleipner har selv blitt kontaktet av Hydrolift for å lage en maritim næringsklynge på Øra, noe som åpenbart er fornuftig for alle. Men ikke for Sleipner. Nå skal man altså ha et testbåtanlegg rett ut i elva - noe man aldri har hatt før og dette handler nå altså om arbeidsplasser. Arbeidsplasser som allerede finnes i Fredrikstad.

I den prosessen skal Sleipner rive siste rest av trebruksindustrien, i en by som kaller seg selv «Plankebyen». Elven skal lukkes for alle og det gis uriktige opplysninger i byggesøknaden for at Sleipner skal få viljen sin, det diskuteres med politikerne på «bakrommet» i ett og et halvt år - uten at innbyggerne gis innsyn. Samfunnsansvar handler om mer enn å betale arbeiderne den lønnen de har krav på. 

Innbyggerne er fratatt sine grunnleggende rettigheter. Konsekvensen av fremgangsmåten til Sleipner og kommunen er at konklusjonen på byggesøknaden allerede er gitt, norsk lov settes tilside og når innbyggerne kommer med sine innsigelser, så er beslutningen allerede tatt. Vårt rettskrav på å bli hørt i byggesaker er fratatt oss og grunnleggende demokratiske rettigheter som innsyn i offentlige beslutningsprosesser grovt krenket.

I mellomtiden står næringslivet og heier frem kommunen - endelig har man fått det slik i Fredrikstad at politikerne tilsidesetter norsk lov og krenker innbyggernes demokratiske rettigheter i ærend for næringslivet.

Politikerforakt. Jeg tør påstå at det eksisterer en dyp mistillit mellom politikerne og innbyggerne i byggesaker, og en voksende politikerforakt. Årsaken til det er Sleipner-saken et godt eksempel på. I tillegg har vi andre saker. Husebukta er et eksempel, alle i Fredrikstad skjønner at dette er en ren privatisering av strandsonen. Likevel blir den ikke stanset. Ingen innbyggere ønsker strandsonen nedbygget, men likevel så fortsetter det. Det er nesten ikke til å tro.

Lokaldemokratiet i Fredrikstad trenger ikke fiender når man har venner som Jon Ivar Nygård, Rune Fredriksen og Kjell Arne Græsdal.


Einar Bratteng

Jurist, Fredrikstad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags