FEAS angriper demokratiet

Kronikken forklarer innsynsrettens store betydning for demokratiet, og utpeker Terje Moland Pedersen til frontperson i et angrep på denne retten.

Kronikken forklarer innsynsrettens store betydning for demokratiet, og utpeker Terje Moland Pedersen til frontperson i et angrep på denne retten. Foto:

Av

Gunnar Bodahl-Johansen: – FEAS' desperate kamp for å hindre innsyn i styreprotokollene, er etter min mening et angrep på demokratiske ordninger i samfunnet. Det er en lite ærefull avslutning på Terje Moland Pedersens politiske karriere.

DEL

Kronikk

FEAS' angrep på den demokratiske innsynsretten er alvorlig. I spissen for angrepet står bystyrepolitiker og styreleder Terje Moland Pedersen, som har vært statssekretær i Justisdepartementet. Etter at Fredriksstad Blad ble nektet innsyn i styreprotokollene og påklaget avslaget til fylkesmannen, har FEAS endelig oversendt styreprotokollene til fylkesmannen til vurdering. Men med på lasset følger en trussel om rettssak hvis fylkesmannen gir innsyn i opplysninger FEAS mener offentligheten ikke skal ha innsyn i. FEAS truer altså med å bruke borgernes, velgernes og skattebetalernes penger til å forsøke å hindre at de samme borgerne, velgerne og skattebetalerne får innsyn i selskapets styreprotokoller.

Offentleglova, som trådte i kraft 1. januar 2009, fastslår i § 2 bokstav c at loven skal gjelde for alle bedrifter der det offentlige er majoritetseier (litt enkelt sagt). Unntaket er bedrifter som driver i direkte konkurranse og på same vilkår som private bedrifter. Loven som fastslår enhvers rett til å kreve innsyn i offentlig eide bedrifter, brøt med privatiseringstrenden som hadde fått et bredt politisk fotfeste i Norge. Derfor gikk det lang tid før loven trådte i kraft og forskriften (som har lovs kraft) kom på plass.

Direktører og styreledere opplever seg åpenbart mer som forretningsfolk enn forvaltere.

Selv om bedrifter ikke er forvaltningsorganer, men selvstendige rettssubjekter («AS’er»), forvalter bedriftene offentlige midler. Men direktører og styreledere opplever seg åpenbart mer som forretningsfolk enn forvaltere. Da sykehusene var fylkenes ansvar, hadde offentligheten tilgang til alle folkevalgte organer der sykehusene ble diskutert. Da helseforetakene ble etablert, måtte vi kjempe for å få være til stede på styremøtene. Hvorfor skulle vi det når styrelederne tok seg god tid til å svare på pressens spørsmål etter styremøtene?

«Blårussen» på direktørkontorene og i styrerommene vil helst unngå innblanding av oss «amatører». 4. desember i fjor fastslo FEAS-direktør Trond Andersen i Fredriksstad Blad at tidligere rådmann Roar Julsen og tidligere energidirektør og Venstre-politiker Kjell Bjørndal, som har engasjert seg sterkt i FEAS-saken, er to kæller med en faktaforståelse som står til stryk.

Vi bør stadig minne hverandre om at Norge er et demokrati der borgernes, velgernes og skattebetalernes rettigheter skal ivaretas gjennom valg, lover og forordninger. I pressen kjempet vi lenge for å få innsyn i offentlig eide bedrifter. Det var en kamp i motvind, men til slutt skar departementet og Stortinget igjennom, og vi fikk en lovtekst som var mer radikal enn mange hadde håpet på.

I Norge ligger det et omfattende arbeid bak enhver lov. Det starter med at regjeringen nedsetter et offentlig utvalg som utarbeider en NOU som sendes ut på høring til faginstanser og berørte. Deretter starter en omfattende prosess i det aktuelle departementet og senere i Stortinget med utarbeidelse av stortingsmeldinger og proposisjoner før lovforslaget blir vedtatt i Stortinget. Denne omfattende demokratiske prosessen skaper grunnlaget for hvordan lover skal forstås.

Offentleglova er bygget opp slik at enhver kan kreve innsyn i forvaltningens og offentlig eide bedriftenes saksdokumenter. Nektes vi innsyn, kan vi klage til fylkesmannen. Er man uenig med fylkesmannens avgjørelse, kan saken bringes inn for Sivilombudsmannen, som Stortinget har oppnevnt for å ta vare på den enkeltes rettigheter i møte med forvaltningen. Forvaltningsorganene, fylkesmennene og Sivilombudsmannen bygger sine avgjørelser på lovens forarbeider og forvaltningsmessige avgjørelser som hele tiden treffes, for eksempel av fylkesmennene. Justisdepartementet har dessuten utarbeidet en rettleder til hvordan loven skal forstås.

Vil man ikke akseptere og respektere dette systemet, angriper man demokratiet og våre demokratiske prosesser. Man kan selvfølgelig gå til domstolene, men det er et skritt mot en økende rettsliggjøring av samfunnet. Dessuten er dette et skritt som bare kan tas av dem som kan bruke egne eller andres penger på dyre advokater. FEAS' desperate kamp for å hindre innsyn i styreprotokollene, er etter min mening et angrep på demokratiske ordninger i samfunnet. Det er en lite ærefull avslutning på Terje Moland Pedersens politiske karrière.

Julsen og Bjørndals kronikker:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags