Norsk lov forbyr rasistiske organisasjoner

– Store organisasjoner knytter fortellinger om hvem de er til sin egen logo. Til slutt er det nok å bare presentere logoen, så assosierer publikum til fortellingene, heter det i Negaards kronikk.

– Store organisasjoner knytter fortellinger om hvem de er til sin egen logo. Til slutt er det nok å bare presentere logoen, så assosierer publikum til fortellingene, heter det i Negaards kronikk. Foto:

Av

Arve Negaard: – Problemet i Norge er ikke at vi mangler forbud mot rasistiske organisasjoner. Problemet er at vi mangler politisk vilje til å iverksette det lovfestede forbudet og straffeforfølge klart rasistiske organisasjoner.

DEL

Kronikk

Det går mot vår. Snart kan vi vente at nynazister igjen får demonstrere i Fredrikstads gågate. «Dette er prisen vi må betale for å bo i et så godt land som Norge hvor ytringsfriheten står så sterkt,» har politiet sagt. Regjeringen er tilbakeholden med å kriminalisere organisasjoner som fremmer og oppmuntrer til rasediskriminering.

Ingen av dem går nærmere inn på at Stortinget i 2013 faktisk vedtok et forbud mot rasistiske organisasjoner. Det er på høy tid å få avklart hva dette forbudet innebærer, før politiet skal behandle en eventuell ny søknad fra Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) om å få demonstrere i gågata.

I likestillings- og diskrimineringslovens (LDL) § 5 er det vedtatt, uten forbehold, at hele FNs rasediskrimineringskonvensjon gjelder som norsk lov, også artikkel 4b, der det står at Norge skal: «erklære ulovlig og forby organisasjoner og organisert og annen propagandavirksomhet som fremmer og tilskynder rasediskriminering og erklære som straffbar handling deltagelse i slik virksomhet eller slike organisasjoner.»

Norsk lov forbyr altså rasistiske organisasjoner, og norsk lov gjør det straffbart å delta i slike organisasjoner.

Å opprette en rasistisk organisasjon er en handling som fremmer rasediskriminering.

Noen hevder at bestemmelsen i artikkel 4b er for generell til å kunne iverksettes, den må først gjøres mer konkret. Det er gjort. LDL §39 har et konkret forbud mot organisert rasediskriminering. Det er ytterligere konkretisert i forbudet mot alvorlig organisert kriminalitet i straffelovens §198, i forbudet mot å medvirke til å diskriminere, trakassere, gjengjelde eller instruere i LDL §16, og i forbud mot medvirkning i straffelovens §15.

I praksis har regjeringen likevel begrenset seg til å forby konkrete handlinger begått av enkeltpersoner eller av flere i fellesskap. Den får også her problemer med argumentasjonen, som bygger på at det er et klart skille mellom rasistiske organisasjoner og rasistiske handlinger. Det er det ikke. Å opprette en rasistisk organisasjon er en handling som fremmer rasediskriminering. Tilsvarende er det å melde seg inn i en rasistisk organisasjon en handling, som innebærer å slutte seg til dens budskap og bidra til å styrke det. Du kan ikke være medlem uten først å ha meldt deg inn.

    Slik så det ut da NRK Urix-reporter Merete Moe Eriksen forsøkte å intervjue medlemmer av DNM for å finne ut hva de mente med mottotet «Knus homolobbyen». Videoen er gjengitt med tillatelse fra NRK.

    I et åpent demokrati skal en være svært tilbakeholden med å forby organisasjoner og stemple dem som rasediskriminerende. I den offentlige debatten blir dessverre «rasist» brukt som et skjellsord i sammenhenger hvor det overhodet ikke hører hjemme. Det må ikke hindre at det blir brukt der det er relevant. DNM er et slikt eksempel. DNM påberoper seg retten til å kjempe for et raserent, hvitt, arisk Norden. De vedstår at organisasjonen kan oppfattes som voldelig. Medlemmene trener kampsport m.m. for å forsvare det de anser som sin rett mer effektivt. I Finland er DNM forbudt.

    Noen hevder at rasistiske organisasjoner må få demonstrere fritt så lenge demonstrasjonen ikke inneholder klart rasistiske paroler. De overser de grunnleggende strukturene i markedsføring og merkevarebygging. Store organisasjoner knytter fortellinger om hvem de er til sin egen logo. Til slutt er det nok å bare presentere logoen, så assosierer publikum til fortellingene. På store sportsarrangement betaler organisasjonene dyrt for å presentere seg med logoen alene. De får oppmerksomhet og demonstrerer styrke og relevans.

    DNM har brukt den samme fremgangsmåten i sine offentlige demonstrasjoner, som de store organisasjonene bruker i sin markedsføring. I mer enn ti år har DNM formidlet fortellingen om hvem de er, hva de har gjort og hva de vil gjøre, og knyttet fortellingen til enkle, klare logoer og andre symboler. I demonstrasjonene er det nok å ha med symbolene. Folk kjenner dem igjen og vet hva de står for.


    DNM demonstrerer ikke primært enkeltmeninger, men styrke, slagkraft og makt. De fremstår som fysisk sterke, veltrente unge menn, som de færreste vil våge å gå i slåsskamp med. De opptrer uniformert og veldisiplinert. De demonstrer makt til å kjempe for sitt mål om et raserent hvitt, nasjonal sosialistisk, arisk Norden. Forbudet mot diskriminerende og hatefulle ytringer i straffelovens § 185 omfatter også bruk av symboler.

    Problemet i Norge er ikke at vi mangler forbud mot rasistiske organisasjoner. Problemet er at vi mangler politisk vilje til å iverksette det lovfestede forbudet og straffeforfølge klart rasistiske organisasjoner. Regjeringen gjemmer seg bak en retorikk der det som er forbudt, likevel er tillatt. Grov kriminalitet, som organisert rasediskriminering, går under radaren, og får vokse fritt med politiets beskyttelse.


    Skriv ditt leserbrev her «

    DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

    Artikkeltags