Barn blir ikke dumme av å være på nettet

Illustrasjon: Microstock

Illustrasjon: Microstock

Av , og
Artikkelen er over 6 år gammel

«Vi voksne bør heller bekymre oss for hvilke verdier mediene bidrar til å opprettholde, enn hvor dumme barn blir av å sitte foran skjermen. Debatten omkring barns mediebruk er unyansert og dreier seg ofte om man er for eller imot bruken» skriver Maja Michelsen i denne kronikken.

DEL

«Mobbing, nettavhengighet og farer ved å legge ut bilder eller å være for privat er vanlige temaer når barns nettbruk diskuteres. I debatten settes det ofte opp falske motsetninger. Det å tilbringe tid foran en skjerm behøver ikke å stå i konflikt med å være sunn, aktiv og ha et sosialt liv ellers. Og det at man leker, som når man spiller spill på Internett, er ikke en motsetning til det å lære noe.

For blir barn dumme av å bruke Internett? Nei, de blir ikke dumme, men det er likevel påfallende at de trenes i en kommersiell kultur der det å eie ting, dyrke utseendet, vise seg frem og vurdere andre, fremstår som verdifullt.

Barns fritidsbruk av Internett. I mitt doktorgradsprosjekt undersøker jeg hva barn i alderen 9–12 år gjør når de får bruke tiden fritt på Internett. Se for deg Jørgen (som her er gitt et fiktivt navn) på 10 år. Han spiller SuperMario til alle døgnets tider, ikke bare på nettet, men også på ulike spillkonsoller. Når han ikke spiller, liker han å laste ned bilder av SuperMario fra Google eller se SuperMario-filmklipp på YouTube. Kanskje bekymrer dette både læreren og foreldrene hans.
Fra et snevert perspektiv kan det som utfolder seg foran skjermen fremstå som unyttig fordi det er lekpreget og tar tiden fra andre tilsynelatende mer pedagogiske aktiviteter. For hva lærer Jørgen egentlig av å «drive dank» foran skjermen? Mitt svar som forsker vil være: Trolig blir Jørgen god på sjangeren fortelling. Trolig har han evnen til å fordype seg i et emne ved å ta ulike medier i bruk. Trolig utvikler han språket sitt og blir ekspert på en type spillkarakter.
Er de voksne villige til å se Jørgens medieerfaringer fra dette perspektivet? En utfordring for læreren blir å bygge bru mellom Jørgens hverdagserfaringer og kunnskaper som skolen skal fremme, som for eksempel sjangerkunnskap og bevisst og kritisk mediebruk.

Det er tydelig at barn som Jørgen bruker nettet (og andre medier) for å bli eksperter på områder som er personlig viktige for dem. Det kan være alt fra dyr, verdensrommet, lego eller mote eller som i Jørgens tilfelle, SuperMario. Spillene de bruker kan ses på som øvelser i det å løse samfunnsmessige og hverdagslige relevante oppgaver som å administrere en by, bygge ting eller gjøre innkjøp. Innen barnespråkforskning er det et kjent fenomen at barn ved å påta seg roller i rollelek øver opp måter å være på og snakke på. Sånn sett kan rolleleken på nettet ses på som en form for sosial trening.

Lek og læring. Som forsker har jeg latt meg imponere av hvor mange begreper barna kan. De memorerer andre barns brukernavn omtrent på samme måte som man husker telefonnumre. De har for eksempel aldri problemer med å skille YUli3857tingeling fra yULi7327Tingeling. Det vil derfor ikke være utenkelig at et barn som sliter med å huske gangetabellen eller historiske årstall, vil kunne memorere lange tallrekker og koder i andre sammenhenger. Barnet er da motivert for det fordi det har direkte relevans i eget liv.

Det samme barnet som sliter med å lære nye faglige begreper i skolesammenheng, vil kunne ha et velutviklet vokabular knyttet til de mediene det bruker. Men, og det er viktig: Leken har også en egenverdi. Hvorfor skal ikke barn kunne leke foran skjermen uten at det må knyttes til læring? Leken fyller barns liv med opplevelser og gir livet innhold og mening.

Hvis vi som voksne skal «blande oss» i leken bør vi først og fremst bekymre oss for hva slags type oppgaver barn trenes i. Det er nemlig påfallende at jentene i større grad løser oppgaver som er knyttet til den hjemlige sfæren som innredning av rom og å shoppe, og at guttene i større grad utfører oppgaver som å konstruere byggverk og administrere. Sånn sett kan nettet bidra til både å skape og å forsterke stereotype kjønnsforskjeller.

De voksnes ansvar. Både foreldre, lærere og forskere har et ansvar i forhold til å gjøre barn til bevisste mediebrukere. Vi må være klar over hvilket verdensbilde som skapes for barn på nettet, og vi må kunne snakke med barna om det. For å kunne ha slike samtaler med barna våre, må vi både ønske, og ikke minst sette av tid til å sette oss inn i barns tekstunivers. Hva slags syn har vi selv på det barna må forholde seg til når de er på nett enten det gjelder identitet, kjønn eller pengebruk?

Flere voksne burde vært villige til å delta i nettleken på barnas premisser. Samtidig bør den altoppslukende leken, enten den foregår på nettet, på barnerommet eller i skogen, kunne finne sted uten de voksnes forstyrrende innblanding og pedagogiske hensikter.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags