Orker ikke stresse. Jeg kommer ikke fortere frem av den grunn. Det er snart en halvtime til forelesningen begynner, i et fag jeg sliter med å forstå på egen hånd, og jeg sitter i bussen på vei fra Vestby. En kjøreledning hadde bestemt at alle fra Østfold måtte toge dit, og busse resten.

Tirsdag sto jeg i en milelang kø på Oslo S og ventet på et sete – enten i buss eller taxi – for å komme meg til Råde, hvor bilen til mamma står, som jeg måtte stjele fordi streiken gjør meg streikefast i min egen leilighet til nesten to millioner. Jeg må ærlig innrømme at uker med togstreik – og nå dager med kjøreledningsstreik – har tåkelagt litt av gleden over å ha flyttet til Moss.

Jeg sto altså der i køen og hadde ett minutts stillhet for alle de tusen livene NSB påvirker hver eneste dag – særlig i disse tider hvor tilsynelatende alt går galt for dem. For å ta meg selv: toget styrer når jeg står opp om morgenen. Det har blitt klokken fem for å rekke inn til jobb og skole til vanlig tid klokken åtte.

På dager som denne – hvor bussen må ta den siste stafettpinnen inn til hovedstaden – rekker jeg ikke engang inn til forelesningen jeg trenger å gå på. Og sist fredag kom jeg meg ikke opp av sengen i det hele tatt, for etter en uke med streikekaos og alarmer klokka fem var jeg tydeligvis så sliten at kroppen bare sa nei, vi blir her.

Toget påvirker studiene. Ikke bare ved å forhindre meg fra å komme i tide til et stoff jeg sårt trenger hjelp til å forstå, men når en 45 minutters reise plutselig tar tre timer mister jeg to timer og et kvarter av verdifull studietid, type oppgaveskriving òg.

Toget påvirker helsa mi. Jeg sover mindre, stresser mer, lever i konstant usikkerhet rundt planleggingen av hjemreiser og reiser til jobb.

 

Toget styrer når jeg legger meg, eller burde ha lagt meg – men på grunn av de to timene og det ene kvarteret jeg ble frastjålet blir jeg nødt til å kompensere med å ofre nattesøvn for å få oppgaven ferdig i tide. 

Toget påvirker livet til mamma. Enda godt at pappa sitter i rullestol sånn at vi er i besittelse av to biler, hæ? Alternativt hadde jeg ikke hatt råd til å fortsette det daglige livet mitt i Oslo – rent fysisk – for jeg har allerede investert i månedskort på toget, og har ikke råd til å kjøpe bussreiser oppå det hele.

Toget påvirker helsa mi. Jeg sover mindre, stresser mer, lever i konstant usikkerhet rundt planleggingen av hjemreiser og reiser til jobb, det er en kabal jeg må vie hele dagen min til i disse tider. Plutselig dukker det opp et rødt kryss ved et tog som for en halvtime siden sto at skulle gå, og jeg må hive meg rundt for å finne egne løsninger på hvordan i all verden jeg skal komme meg hjem. 

Hvorfor jeg på død og liv velger tog fremfor buss hver måned, da? Miljø. Praktisk – jeg bor fem minutter unna stasjonen i Moss. Og jeg er oppriktig glad i NSB, jeg har pendlet fra Fredrikstad før og sjelden opplevd problemer. Og jeg klarer ikke bli sint heller, uansett hvor mye det tærer på energi, psyke og hverdagsflyten min.

Jeg er ikke sint, men jeg må innrømme at jeg begynner å bli skuffet. Jeg savner de gode morgenstundene i stillevogna hvor jeg enten kan lese, skrolle eller sovne stille inn på vei til livet mitt i Oslo. Jeg savner å styre litt eget liv – for akkurat nå, med streik både blant lokførere og kjøreledninger, er jeg en slave av NSB og Jernbaneverket.

Jeg får assosiasjoner til rekruttskolen. Da vi aldri visste hva dagen ville bringe, når vi kom til å være hvor, og hvor andre styrte dagen din. Og jeg elsket rekrutten altså, men nå skal dette evige stresset med usikkerhet og transportkabaler sjongleres inn i en hverdag hvor jeg allerede har nok med å sjonglere skole og jobb etter beste evne. Og det tar på. 

Og dette er mitt liv, en enslig student som i bunn og grunn ikke har så mye å klage på, for jeg kan jobbe hjemmefra og får ikke fravær hvis jeg ikke møter opp i timen. Jeg får kanskje mindre forståelse av pensumet jeg i så fall måtte lest på egen hånd, men det er liksom dét. Mens de tusenvis av andre som rammes like hardt av togenes stillstand? All verdens medfølende tanker sendes til de som oppå det hele har et familieliv å ta vare på, og de som ikke har mulighet til å låne bil eller finne løsninger fra dag til dag.

Teksten er først publisert på Marie Brudevold blogg