Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Førstkommende lørdag ettermiddag tildeles Bob Dylan in absentia Nobelprisen i litteratur 2016. Helt siden han første gang ble offisielt lansert som kandidat i 1997 har fans over hele verden stått klare på kunngjøringsdagen med champagne for å feire. Nå kan flaskene endelig sprettes, fra Fredrikstad til New York, Tokyo og Johannesburg!
Mange er selvfølgelig skuffet over at han ikke kommer til Stockholm for selv å motta prisen, men dette er egentlig hverken viktig eller enestående. Flere prisvinnere har av ulike årsaker uteblitt fra prisutdelingen, og alle vet at Bob Dylan hater slike seremonier. Han ville følt seg fullstendig fortapt blant kongelige og stivpyntede festdelta gere.
Enkelte har karakterisert tildelingen som «kontroversiell» fordi det er første gang en «singer-songwriter» får denne høyeste utmerkelsen innen litteratur, men generelt er avgjørelsen mottatt med stor begeistring i alle leire. Den anerkjente professor i litteratur, Christohper Ricks, jubler over at prisen «er gått til et geni, et ordets geni». Andre gleder seg over at de ikke har behøvd å google årets Nobelprisvinner denne gang.
Gjennom en svært lang periode har Bob Dylan opparbeidet seg en posisjon som en unik og høyt elsket poet, som gjennom sine sangtekster og måten han fremfører dem på har nådd frem til et større publikum enn noen annen poet i vår tid.
Dette gjelder både på det individuelle og samfunnsmessige plan. Som såkalt protestsanger tidlig på 60-tallet bidro han med klassikere som Blowin’ in the Wind og The Times They Are A-Changin’ til å bevisstgjøre en hel ungdomsgenerasjon i kampen mot krig og urettferdighet.
Det er sjelden man så tydelig har fått anskueliggjort hvilken gjennomslagskraft kunsten kan ha både på samfunn og enkeltindivider.
Ingen betviler at Dylan ga sangtekstene et gigantisk løft både med sine egne sanger og ved den enorme innflytelsen han fikk på andre artister og tekstforfattere. Dylan skapte sine første mesterverk på et tidspunkt da strofer av typen «I love you so, can’t let you og! gikk igjen i sangtekstene.
Dylan fikk unge mennesker til å befatte seg med knallsterke tekster som Masters of War og A Hard Rain’s A-Gonna Fall og vakker romantisk poesi i sanger som Girl from the North Country, Don’t Think Twice It’s All Right, Tomorrow is a long Time, Mr. Tambourine Man m.m.fl.
Beatpoeten Allen Ginsberg mente Dylan hadde inngått et veddemål med Gud om at han skulle klare å spre vakker poesi og stor kunst til og med fra en jukebox!
Hans tekster er hele tiden blitt gjort til gjenstand for inngående studier og tolkninger både av akademia og folk i sin alminnelighet. Han er en av de mest siterte i ulike fagmiljøer, ganske sikkert også i media og politiske kretser, men Dylan-sitater florerer også blant folk flest både i fest og hverdag. Det finnes et treffende Dylan-sitat for de fleste anledninger og formål.
- Les også: Berg jublet da Dylan vant
- Tom Skjeklesæther: I sangens tårn
- Flagger alltid på 24. mai
- Dylan-toner fra klokketårnet
Så spenner da også Dylans tekster over de forskjelligste temaer: Krig og fred, forbrytelse og straff, miljøvern og globalisering. Og selvfølgelig hele spekteret av menneskelige følelser som kjærlighet og hat, glede og sinne, tro og tvil, og på de senere plateutgivelser fornemmelsen av aldring og forestående død.
Mange av Dylans sanger fremstår som langt mer enn bare det, noen ganger nærmer de seg både novelle- og romanformen, dokumentarer og krimhistorier fra virkeligheten. I sangen Cross the Green Mountain, laget for film, er Dylan krigsreporteren som skildrer den amerikanske borgerkrigen i all sin gru.
Som tekstforfatter har han utvist en sjelden grad av mot og originalitet og bare unntaksvis henfalt til klisjeer og selvfølgeligheter. Som regel byr tekstene hans på store tolkningsrom som inviterer leseren og lytteren til å dikte med og gjøre sangen til sin egen.
Det finnes et treffende Dylan-sitat for de fleste anledninger og formål.
Flere har uttrykt at de opplever Dylans sangkatalog som «the soundtrack of our lives». Dette er et resultat av at også Dylan personlig har levd et helt liv på godt og vondt og selv erfart det meste av både oppturer og nedturer. Han har ikke skapt fra en isolert dikterstue eller statlig æresbolig.
Uten denne egenopplevde ballasten fra både livet selv og dødens skygge kunne han hverken ha skrevet eller fremført sine sangtekster på en så troverdig måte. Vi tror på Dylan når han uttrykker glede, men også når han synger om fortvilelse, sorg og savn.
Noen ganger går Dylan nesten skremmende dypt inn i både menneskenaturen og spørsmål som angår samfunnsutviklingen. Den vanligvis beskjedne Dylan er selv inne på dette i et åpenhjertig intervju med Sunday Times i 1984:
- I don't think anything I've done has been evenly mildly hinted at. I don't think I'm gonna be really understood until maybe one hundred years from now. What I've done, what I'm doing, nobody else does or has done... When I'm dead and gone maybe people will realise that.
Når jeg er borte...! Akkurat som dagen da Dylan fikk Nobelprisen blir stående som en av de største i dylantilhengernes liv, vil den dagen beskjeden kommer om at han er borte, bli en av de aller verste. En dag de knapt tør tenke på.
For som ingen annen kunstner har han vært med oss og i oss et helt liv. Påvirket oss. Skapt oss – skapt Dylan-generasjonen.
Bob Dylan: All sannheten i verden?