Hvor er Norge plassert dersom vi måles etter evnen til å ta vare på de svakeste?

– Et menneskets verdighet må behandles med varsomhet. Hvis den knuses, er det tungt å reise seg. 
Jo, vi vet dette. Eller ? Gjør vi det ?

– Et menneskets verdighet må behandles med varsomhet. Hvis den knuses, er det tungt å reise seg. Jo, vi vet dette. Eller ? Gjør vi det ?

Av

Anne-Marie Skjærvold: – Det jeg hører av mennesker som befinner seg i en vanskelig fase i livet, og som i en periode i livet gjør dem avhengige av hjelp fra Nav, er at der er det tunge byråkratiske prosesser som gjelder.

DEL

Leserbrev

Fjodor Dostojevskij: Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler.

Det er lenge siden Fjodor levde her på jorda. Fjodor Dostojevskij i Russland på attenhundretallet. Som brukte pennen sin for blant annet å beskrive livene til mennesker som befant seg nederst på den sosiale rangstigen i datidens Russland.

Eller Arnulf Øverland i 1937 :

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Det er så lett. Så behagelig å ikke se det man ikke vil se. I Russland på 1800 tallet. I Norge på 1930 tallet. Vi kan gå enda lenger tilbake. Til bibelens skrifter. Og enda lenger tilbake.

Nå er vi i 2019. Vi har lært. Ihvertfall har vi det her i Norge.

Heldigvis har vi det. Med menneskerettigheter og FN-konvensjoner. Vi er ikke barbarer. Har lært av våre feiltrinn. Skjønner mer. Forstår heldigvis at mennesker i ulike faser av livet kan ha vanskelige perioder og trenge samfunnets støtteapparat. Og at mennesker av ulike årsaker kan ha behov for samfunnets støtteapparat store deler av livet.

Vi vet også at det er viktig å beholde en verdighet. At man er verdt noe. Uansett. At det samfunn som gir sine borgere muligheten til å beholde en verdighet uavhengig av livssituasjon, også får borgere som yter tilbake. Når de kan. Når de har fått reist seg.

Livet kan knuse mye som kan repareres. Et menneskets verdighet må behandles med varsomhet. Hvis den knuses, er det tungt å reise seg. Vanskelig å yte. Kjent kunnskap dette. Samfunnsøkonomiske Norge vet det.

Jo, vi vet dette. Eller ? Gjør vi det ?

Jeg undres. Og jeg spør. Jeg spør etaten Ny arbeids - og velferdsforvaltning, også kalt NAV, om det kan stemme at mennesker i Norge som er syke og trenger støtte i en kortere eller lengre periode, må tigge for å få et anstendig livsopphold. Tigge og tigge. I måneder og år. Tigge og tigge. Til all verdighet er forduftet. Knust.

Hvor havner mennesker med knust verdighet? Selvsagt ingen klare svar på det spørsmålet. Men spørsmålet er viktig å reflektere over. Tenke grundig over.

Det jeg hører av mennesker som befinner seg i en vanskelig fase i livet, og som i en periode i livet gjør dem avhengige av hjelp fra etaten Ny arbeids – og velferdsforvaltning, er at der er det tunge byråkratiske prosesser som gjelder. Som gjør det til en tung oppgave for et menneske, som allerede ligger «nede for telling», å få gjennomslag. Søknader. Avslag. Nye søknader. Ny dokumentasjon. Og sånn går måneder. Og år. Til man er utslitt. Verdighet?

Dette stemmer vel ikke i dagens Norge? I Norge knuser vi ikke mennesker som allerede ligger nede? Vi er jo både medmenneskelige og samfunnsøkonomiske i Norge. Eller?

Hvor ville Norge plassert seg dersom vi måles etter evnen til å ta vare på de svakeste? Er det her vi er best i verden?

Eller er det sånn:
«Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!»

Anne-Marie Skjærvold

Fredrikstad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags