Har bidratt til samfunnet i alle år – får ikke hjelp når hun trenger det

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

– Hun er syk, og skulle mere enn noe annet vært i jobb. Men hun klarer ikke. Og det er bevist, gang på gang, skriver Hege Hansen om en kvinne som hun mener har blitt sviktet av Nav.

DEL

Leserbrev
Det skrives mye om nav. Og det er vel nesten blitt et skjellsord uten at det alltid er berettiget. Det er mange som får hjelp, og det er mange som blir sett. Jeg håper og tror det gjelder de fleste. Men jeg tør påstå at det er også mange som ikke blir sett. Som faller utenfor.

Jeg kjenner ei dame.
Ei sterk, sta og arbeidsom dame som alltid har hatt et hjerte for andre. Som har drevet butikk i 20 år og har jobbet døgnet rundt. Som har løftet og båret, vært på jobb til alle døgnets tider. Stått på for seg selv og sine ansatte. Som aldri sa nei.

Som kledde opp de narkomane i gata gratis, som ba de sultne på mat, og som alltid har vært blid og positiv og med et hjerte av gull. Det har aldri vært lett å drive butikk, men hun klarte det. Og hun klarte det så bra. Folk kom langveisfra for å handle hos henne og hun ble kjent, også utenfor Østfold grenser. Hun elsket det, det var livet hennes. Og derfor klarte hun ikke å bremse. For hvem tror vel at man kan bli syk av å gjøre noe man elsker?

Men det stoppet til slutt. Hun falt sammen med et brak, for ti år siden. Den dama som var den sterkeste jeg kjenner, ble til en nervøs ball som lå i fosterstilling på sofaen. Over natten kom panikkangsten som en bulldoser og feiet over henne. Den dama som alltid har hjulpet meg, trengte plutselig min hjelp. Hun måtte hentes på natten, da hun ringte og gråt. Fikk ikke puste, og trodde hun skulle dø. Hver gang. Opptil flere ganger om natten. Skjelvende liggende på sofaen, pustende i en papirpose for ikke å svime av. I 2004 ble hun bedt om å søke ufør, men nå, med flere diagnoser og sykere enn noen gang, får hun ikke engang søke.

Kjære Norge, kjære Erna. Det holder ikke at Norge er et av verdens rikeste land. Dere må ta vare på oss når vi ikke lenger er i stand til det selv.

De ansatte prøvde å hjelpe en stund, og da hun kom seg litt prøvde hun å fortsette livsverket sitt, men til slutt måtte hun gi opp. Butikken hun elsket så høyt måtte selges, og det var en sorg for mange. Men spesielt for henne. Hun kjempet så lenge hun klarte, men helsen satte en stopper. Og da hadde man håpet at noen sto og ville fange henne.

Fanget ble hun. Men ikke som ønsket. Hun ble fanget i et Nav-system som nå har vart i over et tiår. Sykemeldt, så over på AAP. Hun har vært gjennom arbeidsutprøving på arbeidsutprøving, og har trivdes. Hun vil så gjerne jobbe. Elsker å være sammen mennesker og å være til nytte. Ingen som ikke har vært i den situasjonen kan tenke seg hvor stort tap det er å miste jobben sin, sitt sosiale nettverk og helsen. Orket og gleden til å klare å gjøre det man engang tok for gitt. På arbeidsutprøving ble hun kalt tilbake, med beskjed om at de så at hun ønsket dette, men at de også så at kroppen hennes ikke taklet det. Brev i posten med at hun er under 20 prosent arbeidsdyktig.

Så vente på mere informasjon fra nav.

Og det kom. I sommer fikk hun en telefon om at hun kom til å miste pengene sine og måtte ut i jobb innen 14 dager. Og da knakk hun. Alt hun har kjempet for, for å komme seg dit hun er nå. For å klare å komme seg ut av huset, for å ha måttet godta at kroppen ikke lenger fungerer som den skal. Kampen for å prøve å ikke la sykdommen overmanne henne. Alt brast. Og halvveis liggende i sanden den dagen, så gråt hun. Hun gråt ut sin fortvilelse til ei dame som ikke engang visste hvem hun var. Bare ei som hadde fått beskjed om å ringe. Hun har fått saksbehandlere, for så å miste dem uken etter.

Flere hun har snakket med på nav, sier at hun har falt utenfor så mye og at de beklager, men så henviser de bare videre og det er en evig kamp bare for å få en person å forholde seg til.

Det endte med at de fjernet aap-pengene, med beskjed om å søke økonomisk sosialhjelp. Noe som i utgangspunktet skal ta fire uker, var beskjeden hun fikk. Og hun gjorde det. Slukøret og som hun sa, aldri følt seg så liten og hjelpeløs, tuslet hun til nærmeste nav-kontor.

Hvor er verdigheten? Hvordan i alle dager skal man klare å stå der med hevet hode?

Og etter å ha gjort det, så gikk ukene. Fire ble til fem, og fem ble til seks og seks ble til sju. Hun ringte og ringte. Husleie måtte betales. Til slutt kom det en utbetalingsblankett i posten. Og på den, som skal gis på postkontoret, sto det «stønad til livsopphold». Så da måtte også de på posten få vite hvor dårlig stelt det var.

Og måneden etter, da hun igjen ventet noen uker over, så får hun beskjed om at utbetalingslapper i posten – nei det hadde de sluttet med for mange år siden.

Hun er utslitt, hun er syk, og det virker som hun kjemper en kamp hun ikke kan vinne. Kampen for å bli sett. Det sitter en lege fra nav, som aldri har sett henne, aldri noen gang snakket med henne, og sier at hennes fastlege og sykehus tar feil. Hun er ikke syk. I helgen endte hun igjen på legevakta med panikkangst. En lammende angst som gjør at hun får spasmer, kjeven låste seg og ingenting i kroppen samarbeidet med henne. Det ble satt inn et kriseteam, så nå er hun under akutt psykiatrisk behandling.

Sykepleieren på legevakta satt med tårer i øynene og sa «du skulle bare vist hvor mange som sliter med nav som kommer inn her. Mange klarer ikke lenger å gå oppreist».

Jeg klarer ikke å forstå. Jeg klarer ikke å skjønne hvordan et menneskeliv kan være så lite verdt. For ei som har bidratt til samfunnet i alle år, og som har kjempet for alle som har slitt. Hvorfor kan ingen ta tak i det her og kjempe for henne?

Jeg vil påpeke at det selvfølgelig ikke gjelder alle, og at nav gjør mye riktig. Men det skal ikke skje. Dette her er mennesker i en svært sårbar situasjon, og som må kjempe sitt livs kamp for å overleve. For ikke å bli hjemløs. For å ha brød i skuffen og et tak over hodet.

Hun er syk, og skulle mere enn noe annet vært i jobb. Men hun klarer ikke. Og det er bevist, gang på gang.

Jeg priser meg lykkelig for hver dag jeg kan gå på jobb. Hvor jeg ikke må være avhengig av noen andre, og for at jeg et frisk. Men hjertet mitt verker for alle dem som sitter hjemme, ensomme og kjemper sine livs tøffeste kamper. Først kampen mot sykdommen som har rammet, så kampen for å bli trodd.

Kjære Norge, kjære Erna. Det holder ikke at Norge er et av verdens rikeste land. Det holder ikke. Dere må ta vare på oss når vi ikke lenger er i stand til det selv. Vi betaler skatt et helt liv for at vi skal bli tatt vare på når vi trenger det. Når vi så sårt trenger noen som tror på oss, støtter oss og veileder oss. Jeg jobber i helsesektoren og vi ser det også der. Altfor mange faller utenfor, altfor mange er blitt en byrde for samfunnet. Og vi er ikke i stand til å hylle dem for det de har gjort gjennom et langt liv. Norge viser dem, med store bokstaver, at de ikke lenger er noe verdt.

Fy skam til nav, og fy skam til Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags