Nasjonaldag i fred og krise

Til stede på 17. mai-komiteens første møte i forrige uke, fra venstre: Torill Bente Østby (teknisk etat), Linda Hellingsæter og Marit Mundahl (skoleetaten), nestleder Eivind André Leister (H), leder Margrete Kvalbein (MDG), Pål-André Hansen (vakt og sikring), Hedda F. Jørgensen (russ, Frederik II), Trond Andreassen (FRID), Marita P. Arntzen (Musikkrådet) Christoffer D. Ellingsen (russ, Glemmen) og Lars Fosse (politiet).

Til stede på 17. mai-komiteens første møte i forrige uke, fra venstre: Torill Bente Østby (teknisk etat), Linda Hellingsæter og Marit Mundahl (skoleetaten), nestleder Eivind André Leister (H), leder Margrete Kvalbein (MDG), Pål-André Hansen (vakt og sikring), Hedda F. Jørgensen (russ, Frederik II), Trond Andreassen (FRID), Marita P. Arntzen (Musikkrådet) Christoffer D. Ellingsen (russ, Glemmen) og Lars Fosse (politiet). Foto:

Av

Margrete Kvalbein, leder av 17. mai-komiteen, ser frem til en storslått feiring i år når freden har jubileum. Hun ser samtidig feiringen i lys av en krise som ble overvunnet i årene etter 1945 og en klimakrise som står for døren. – Er det noe vi har felles med Norge i 1945, så er det at vi trenger hverandre.

DEL

KronikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

To ting vil jeg feste blikket på når vi skal gå mot årets 17. mai: Siden forrige fest har Fredrikstad kommune erkjent at vi står i en klimakrise. Og: Det er 75 år siden landet ble fri fra okkupasjon. Freden har jubileum.

Når disse to kjensgjerningene settes sammen, er det lett å tenke: «Krise nå? Krigen var en krise som tok liv og frihet fra landet. Å sammenligne okkupasjonen med klimakrisen går ikke an. Da hadde vi ufrihet og armod, nå har vi frihet og velstand.» Nei, i en viss forstand er det umulig – ja, nesten respektløst, å sette krigshistorie og klimakrise i sammenheng. I 2020 står vi fritt til å feire nasjonaldagen, det kunne ikke det okkuperte Norge. Vi både kan og skal feire nasjonaldagen stort i 2020, til tross for erkjent krise. Er det likevel noen verdi i å feire 17. mai i lys av en global krise? Jeg mener ja.

Et nødvendig «vi»

Og nei, dette handler ikke om det fortsatte forbudet mot gassballonger, selv om dette er et utmerket tiltak for å hindre unødvendig forsøpling. Det handler heller ikke om at all bruk av engangsplast skal vekk, selv om det bør være et mål. Det handler heller ikke om at 17. mai er en festdag for et bilfritt sentrum – en dag der vi tar «fotgjengernes by» til et ytterpunkt: Til glede for folk flest (– og for produsenter av gnagsårplaster?).

Det handler om hva vi trenger et «vi» til.

Mitt mål er at 17. mai i Fredrikstad 2020 blir en formidabel fredsfeiring – og en fest for et stort og mangfoldig «vi». I dette fellesskapet hører alle til.

Etter krigen hadde befolkningen et nært forhold til hva krise betyr. Å bygge landet var et fellesprosjekt det neppe var vanskelig å se hensikten med. Uten å underslå Einar Gerhardsens betydning som leder, tror jeg det er riktig å peke på at nylig erfart krig og krise bidro til et «vi» som skjønte behovet for å løfte sammen. Store endringsprosesser krever et folk som ikke kaster bort kreftene på uvesentligheter.

Er krisen langt borte?

Store fellesløft handler om solidaritet med de mest utsatte. Det største utfordringen med klimakrisen er at de mest utsatte befinner seg et stykke fra Norge og fra den virkeligheten vi har kjent på kroppen. Selv om de fleste erkjenner at også vårt land vil rammes med tiden, er snøfattige vintre og hyppige flommer ikke helt tilstrekkelig for at kriseopplevelsen er til stede hos alle, kan det virke som. Vi ser grønne skoger rundt oss, vi drikker rent vann fra krana, og Australias branner er – bokstavelig talt – på den andre siden av kloden.

Likevel: Klimaendringene har tatt sine første liv også i Norge. På Svalbard er sammenhengen tydeligst, men også andre ras- og flomulykker må kunne betraktes som del av et mønster vi blir nødt til å venne oss til. Vi er mer utsatt enn vi var, og det skyldes en klode med feber.

Fest i krisetider – naturlig og viktig

Alvoret over klodens tilstand trenger ikke bety at vi legger oss til en dyster mine. Tvert imot. Å løfte blikket sammen i en stor folkefest er kanskje enda viktigere nå. Det minner oss om at vi hører sammen, det holder frem alt vi har å takke for, og de ressursene vi forvalter sammen. I dette bildet blir det stort å kunne feire at vi har hatt fred i hele 75 år. I trekvart århundre har Norge fått leve i en privilegert fase vi knapt kan forstå verdien av.

Mitt mål er at 17. mai i Fredrikstad 2020 blir en formidabel fredsfeiring – og en fest for et stort og mangfoldig «vi». I dette fellesskapet hører alle til. Er det noe vi har felles med Norge i 1945, så er det at vi trenger hverandre. Det skal vi ut i gatene for å feire i mai.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags