Klesvask på Selbak og sosial kontroll i innvandrermiljøer

Saken om naboreaksjonen mot Alija Alajbegovic og foreldrenes klesvask på søndager har fått massiv oppmerksomhet. I dette innlegget  tar Roger Johannessen debatten om sosial kontroll videre til innvandrermiljøer og æreskodeks som trussel mot unge jenter.

Saken om naboreaksjonen mot Alija Alajbegovic og foreldrenes klesvask på søndager har fått massiv oppmerksomhet. I dette innlegget tar Roger Johannessen debatten om sosial kontroll videre til innvandrermiljøer og æreskodeks som trussel mot unge jenter. Foto:

Av

Roger Johannessen: – På Selbak gjaldt den negative sosiale kontrollen klesvask på helligdager. For mange unge i innvandrermiljøet (kanskje våre naboer) er temaet frihet til selv å bestemme over eget liv – hver dag hele året. 

DEL

Leserbrev
En familie bor på Selbak og henger ut klær på enkelte søn- og helligdager. En reaksjon på denne praksisen kom i form av et anonymt brev. I brevet ble familien som hengte ut klær, blant annet bedt om å «respektere våres høytidsdager» – noe den/de anonyme tydeligvis mener må bety å la klesvasken ligge til en annen dag. Dette ble en nyhetssak. Brevet ble offentliggjort. I kommentarfeltet og på de såkalte sosiale medier var det visstnok stort engasjement.

Det er forståelig at svært mange engasjerte seg og det er også forståelig at de aller fleste kritiserte den eller de som skrev og leverte det anonyme brevet. FB skrev også en egen lederartikkel om hendelsen på Selbak, men uten å bevege seg inn i kjernen av saken; negativ sosial kontroll.

Utgangspunktet er at vi mennesker kontinuerlig (mer eller mindre bevisst) vurderer, analyserer, kategoriserer, bedømmer, dømmer, fordømmer, stigmatiserer, korrigerer, kontrollerer og disiplinerer hverandre hele tiden – for eksempel gjennom blikk, gester, holdninger og handlinger. Vi er omringet av det: Vi kontrollerer hverandre hele tiden – såkalt primærkontroll. Den kan enten være positiv eller negativ. Det samme gjelder sekundærkontrollen som omhandler offentlige myndigheters kontroll; påbud, forbud, lovbrudd eller positive tiltak i form av informasjon, støtte og hjelp.

Og moralen? Vær hyggelig! Snakk med hverandre! Bry deg! Ikke bry deg med noe du ikke har noe med!

Den franske filosofen Michel Foucault mente å se at vi både som enkeltpersoner og som samfunn har «normalitet» som målsetting. Han hevdet at: «Normalitetens dommere er til stede overalt.» (Overvåking og straff – det moderne fengsels historie).
En fersk hendelse kan muligens illustrere noe av dette: Det er fredag ettermiddag klokka er 15.10. På vei ned Farmanns gate på høyre fortau etter å ha krysset Glade Hjørne v/Martinsens elektriske forretning, ser jeg en person som sitter på huk i blomsterbedet ca. 30 meter foran meg. Jeg tenker: Romfolk. Tigging.

Jeg nærmer meg personen og undres hvorfor noen sitter på huk i blomsterbedet ved en 15 centimeter tykk trestamme. Etter mitt skjønn en underlig og avvikende atferd. Personen sitter helt urørlig mens jeg går langs fortauet. Jeg ser nå at dette ikke kan være en tigger og jeg tenker: Heroin. Sprøyter. Da jeg i sekundet etter denne tanken, forsøkte å nærme meg personen for å undersøke om det var behov for hjelp, ble det reaksjon. En herremann med hette over hodet, med veltrimmet skjegg tittet på meg i ett sekund. Han hadde gjemt blikket bak solbriller, men hans gest fortalte meg at jeg var uønsket i hans nærvær og at han ikke hadde behov for hjelp.

Jeg flanerte videre og funderte over hvor velkledd han var. Spaner. Politi, tenkte jeg. Den endelige konklusjon åpenbarte seg da jeg så tre av «Gatens løse fugler» på den andre siden av gata. Her var det en offentlig tjenestemann ute på oppdrag og som forsøkte å skjule både seg selv og sitt skjulte oppdrag. Feigt? Det får bli en annen debatt.

Det viktige i denne sammenheng er at jeg reagerte på den avvikende atferden og bedrev tida der på fortauet med å undre, vurdere og konkludere – nærmest automatisk. Det lille jeg foretok meg av handling, var å forsøke og undersøke om personen var i behov av hjelp. Hjelpen kunne kanskje ha bidratt til å «normalisere» personen? Historien er et eksempel på positiv sosial kontroll. Hadde personen derimot vært en tigger eller heroinmisbruker og jeg hadde skjelt dem ut og bedt dem om å skjerpe seg osv. – da hadde det vært mulig å sammenligne historien min med den på Selbak.

På Selbak handlet det om negativ sosial kontroll. Der forsøkte en eller flere naboer ved hjelp av et anonymt brev å utøve press overfor den klesvaskende familien. Målet er at den klesvaskende familien skal innordne seg og leve slik de andre i omgivelsene gjør – bli normale. Vi aksepterer en muntlig forespørsel eller anmodning, men ikke et skriftlig og anonymt krav, for da nærmer vi oss begrepet trussel. Derfor har naboen(e) brutt en norm. Det liker vi ikke. Etter våre normer, er det feigt å gjemme seg bak et anonymt brev. Derfor alt engasjement i denne saken. Det er forståelig.

Det jeg imidlertid ikke forstår, er hvorfor kommentarfeltet var helt tomt og engasjementet lik null i de såkalte sosiale mediene i mars 2018. Da skrev høyskolelektor Hoger Karadaki en kjempeinteressant og viktig kronikk om negativ sosial kontroll i innvandrermiljøene. Hvorfor er vi helt uengasjerte når det handler om «våre nye landsmenn»? Og det selv om fenomenet «negativ sosial kontroll» synes å være langt mer utbredt og med langt alvorligere konsekvenser for denne delen av befolkningen? Det handler kanskje om de som bor i nabolaget og som du kanskje ikke har noen kontakt med.

Karadaki skrev blant annet: I et patriarkalsk og mannsdominert samfunn er negativ sosial kontroll utbredt. Atferd og handlinger styres av ære og skam. Samfunnet og miljøet rundt den enkelte og familien forsterker disse holdningene og normene. Internalisering av slike holdninger og verdier overføres fra generasjon til generasjon. Videre: Konsekvensene av å tenke utenfor disse konservative holdningene kan være alvorlige for den enkelte og familien. Man kan bli utstøtt og ekskludert fra miljøer og slekta, og familien kan få dårlig rykte på seg. Dette er kjernen i problematikken. Sladder og ryktespredning har ødelagt og ødelegger for mange ungdommer, og dette kommer fra de ulike innvandrermiljøene.

For hva er forskjellen på om den negative sosiale kontrollen kommer fra erkekonservative kristne eller om den kommer fra erkekonservative muslimer? Burde vi ikke engasjere oss like sterkt?

Hva om en anonym person ringte deg og fortalte at han/hun hadde sett din for lengst myndige datter på kjøpesenter prate med en, for ham, ukjent mann – og i samme slengen formante deg om at dattera ikke burde oppholde seg der, fordi det ikke er bra for familiens rykte? Hvordan reagerer du når du ser mindreårige jenter bruke hijab? Hva tenker du/hvordan reagerer du om du får høre om en klassekamerat av din egen sønn/datter som ikke kom tilbake etter sommerferie, fordi han/hun ble igjen i foreldrenes tidligere hjemland? Hvordan reagerer du når en sentral person i nærmiljøet begår æresdrap?

Selv om æren blant oss innfødte forsvant for mange år siden, og selv om Karadaki i sin kronikk oppfordret innvandrermiljøene til selv å ta tak i problemene med negativ sosial kontroll, er jeg overbevist om viktigheten av at vi innfødte engasjerer oss i et så alvorlig samfunnsproblem. Selvhjelp er den beste medisin, men informasjon, solidaritet, innlevelse, kunnskap og debatt, skader aldri.

På Selbak gjaldt den negative sosiale kontrollen klesvask på helligdager. For mange unge i innvandrermiljøet (kanskje våre naboer) er temaet frihet til selv å bestemme over eget liv – hver dag hele året.

Og moralen? Vær hyggelig! Snakk med hverandre! Bry deg! Ikke bry deg med noe du ikke har noe med!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags