Mozart for alle, med unge musikere og bare eldre i salen

– Det er, som Christen Hvam  skriver i anmeldelsen, musikk som flytter menneskesinnet nærmere solskinnet, mener Johannes Thue om de unge musikernes tolkning av Wolfgang Amadeus Mozart.

– Det er, som Christen Hvam skriver i anmeldelsen, musikk som flytter menneskesinnet nærmere solskinnet, mener Johannes Thue om de unge musikernes tolkning av Wolfgang Amadeus Mozart. Foto:

Av

Johannes Thue rapporterer fra Mozart-festivalen i Fredrikstad, om utsøkt musikk og opplevelser som har positiv virkning på menneskesinnet og kan være medisin mot ensomhet og understimulering.

DEL

Leserbrev

Det var åpningskonsert for Mozartfestivalen i Bibliotekets Aula. Folk var samlet i foajéen før dørene ble åpnet. Jeg hilste på en gammel dame som jeg ofte har møtt på musikkarrangementer. Hun hadde fått en stol å sitte på, mobiliteten er redusert, men hun har beholdt sin intellektuelle kapasitet og sin enorme kunnskap om musikk og kunst.

Hun sa med begeistring: Er det ikke fantastisk, dette må du skrive om. Så ble dørene åpnet og vi fikk servert klassisk musikk og sang i verdensklasse. På lørdag kveld traff jeg henne igjen i Teglhuset. Da jeg hilste på henne sa hun: – Har du skrevet?

– Nei, sa jeg, hva vil du jeg skal skrive om?

– Om musikken. Jeg måtte medgi at å påta meg en rolle som musikkanmelder egner jeg meg dårlig til. Det ville også blekne fullstendig opp mot Christen Hvams blomstrende fanfare til en sekser som jeg deler.

Jeg lytter gjerne til musikk, spesielt når den er så gammel at den har sjel, men det den 87 år gamle damen likevel fikk meg til å tenke var: Hvorfor ikke prøve å skrive om selve festivalen, om det utrolige at Wiggo Andersen med noen få medhjelpere klarer å skape en musikkbegivenhet og hente inn de beste krefter Norge har å by på til en helg med Mozart i Fredrikstad? Det virket som den østerrikske ambassadør til Norge som åpnet festivalen også var imponert.

Musikk er kultur. Nå har kulturbegrepet svulmet ut i bredden og det blir konkurranse både om publikum og om pengene. Nå sa rett nok Wiggo at han satte pris på støtten han har fått både fra sentrale og lokale myndigheter og sponsorer. Likevel er det vel slik at den såkalte finkultur blir taperen. Det kan også skyldes beskjedenhet.

Vi ser at Månefestivalen søkte om 800.000 og fikk 300.000 mens Wiggo søkte om 300.000 og fikk 275.000. Det er ikke bare støtten som varierer, også publikum er helt forskjellig. Når man ser utover den festfylte salen har nesten alle den samme hårfargen. Men dette gjelder ikke de utøvende kunstnere. Det som her er bemerkelsesverdig er hvor mange unge, dyktige musikere vi har fått frem i dette landet.

På Teglhuset på lørdag med oppsettingen av Mozarts opera som han skrev som tolvåring var vel ingen i ensemblet over tredve år, og pianisten på 28 hadde tilmed skrevet arrangementet. Dette at unge, dyktige kunstnere underholder et publikum som i snitt er to generasjoner eldre, ser ikke ut til å plage utøverne og langt fra publikum, men man må spørre: Hvor er generasjonen i mellom og hvor er kunstnernes samtidige?

Det var selvfølgelig også godt voksne og dyktige utøvere både i orkesteret og i Borg Domkor som med dirigent Tor Erik Mohn med bravour gjennomførte avslutningskonserten i Domkirken på søndag. Å ha lokale krefter som kan påta seg et slikt oppdrag fortjener både beundring og kulturstøtte. At Wiggo og medhjelperne med god støtte i kunstnerisk leder Håvard Gimse hadde lagt opp et så variert program ga arrangementet en ekstra dimensjon.

Til bords med Mozart på lørdag med nydelig mat og drikke ble krydret av musikere som i dobbelt forstand slo ut håret. De sprudlet av spilleglede så det så ut som de kappet med middagsgjestene om å ha det moro. Det var ikke bare Mozart, men venezuelansk og argentinsk tango så flate og sugende at det rykket i dansefoten. Kanskje også til biskopen som fikk takke for maten.

Så tilbake til den gamle damen som jeg også så på avslutningskonserten. Jeg vet at hun dro beriket hjem. Her kopler jeg meg på Hvams epilog om klassisk musikks positive innvirkning på menneskesinnet. Bare det at eldre mennesker finner noe å interessere seg for og være opptatt av utsetter behovet for innleggelse i sykehjem, eller som han sier: flytter sinnet noen knepp nærmere solskinnet.

Eldreomsorgen er basert på å innfri de eldres ønske om å bo hjemme så lenge som mulig. Ønsket er der nok, men for mange som blir sittende alene uten noe å fylle tiden og tankene med blir det en snarvei til en behandlingsinstitusjon. Ensomhet og understimulering blir et helseproblem og den beste medisin mot dette ville være en kollektiv-løsning der man for eksempel innimellom kunne samle beboerne til en stund med Mozart, Hayden eller Grieg, og hvorfor ikke også Piazzolla?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags