Ola Skøien – en mann for oss på jordet

– Farvel fine, fine mann, skriver Ole Christian Johansen Gøran Karlsen til Ola Skøien som døde 1. nyttårsdag.

– Farvel fine, fine mann, skriver Ole Christian Johansen Gøran Karlsen til Ola Skøien som døde 1. nyttårsdag. Foto:

Av

Ole Christian Johansen og Gøran Karlsen jobbet «på jordet» sammen med Ola Skøien, og minnes ham som høvdingen, en venn, bror og far som alltid støttet ferske medarbeidere.

DEL

Minneord

Det var med blytungt hjerte vi fikk greie på Olas bortgang 1. nyttårsdag. Vi som var «helt på jordet» kalte Ola kun for høvdingen, og han betydde enormt mye.

For oss som har jobbet i restaurantbransjen betyr «jordet» å jobbe ute blant gjestene, og kan sammenlignes med industriens «gulvet». Vi på jordet var bestående av førstegangsjobbende og studenter, og det var ofte vårt første møte med organisert arbeid. I en bransje der LOs sommerpatrulje var fullstendig fraværende, var det helt avgjørende at man hadde folk som høvdingen til å ta vare på oss. Der vi kunne møte litt av hvert av forskjellige aktører sto alltid høvdingen opp for oss, og sørget for at vi som jobbet hadde det veldig fint likevel.

Han var ikke bare en sjef, men han var også en god venn. Han var en man kunne snakke med om alt. Vi som sto på andre siden av bardisken har møtt mye forskjellige personligheter opp igjennom tiden, Ola var den vi kunne gå til med våre ting. Vi som jobbet mye sammen var som en familie og Ola/høvdingen, var vår venn/bror/far.

Ola var vår bauta. «There's no business like show business» var vel en passende beskrivelse i det miljøet høvdingen og vi andre arbeidet. Cafe Oscar var en institusjon med musikere, teaterfolk, revyartister og andre utelivsfolk. Dette medførte selvfølgelig ikke så rent lite galskap, og høvdingen bidro med sitt.

Likevel var det nok vi på jordet som gjorde ting som enkelte ganger var helt på jordet, og det var bare å takke for menneskelig forståelse fra et ekstraordinært menneske for hvordan han da la sine beskyttende vinger rundt oss.

Vi jobbet mye gjennom sommeren og da vi så vårt snitt til et lite pust i bakken en gråværsdag, så slo det aldri feil at Ola ringte og sa at sola skinte nede på brygga, selv om det regnet i Bryggeriveien. Da var det å ta på seg uniformen, opptrekkeren/jekken hengende i beltet på den ene siden og glasshåndkleet på den andre, og rusle ned for å åpne vannhullet.

Ola hadde også sin «uniform», nemlig Norges største nøkkelknippe. Det kunne man høre klirrende i første etasje i det han gikk ut av døra på kontoret i tredje etasje og ruslet nedover trappene og igjennom bygget.

Sola tittet ikke alltid frem selv om Ola hadde sett den bak ei sky, men han kom alltid nedom og slo av en prat. Selv om gjestene ikke kom før på kvelden den dagen og sola glimret med sitt fravær, så fikk man den gode samtalen med Ola. Og skulle sola dukka opp, så fikk du alltid det lure smilet, og hva var det jeg sa-blikket.

Oscar var fylt med god underholdning både på scenen og bak baren. Det var sjelden en kjedelig dag, og det var en unik tid for oss som var så heldige å få oppleve den perioden sammen med Ola. Han ble en venn for livet og en vi lærte mye av. Savnet etter høvdingen er stort, og vi lyser fred over hans minne. Farvel fine, fine mann.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags