Harald Zwarts minneord om Liv Daae Gabrielsen: Det er som å miste en mor for andre gang 

– Liv Daae Gabrielsen var en formidabel kvinne. Første kvinnelige jurist, første kvinnelige politisjef, leder i soroptimistene, leder av første nemd for nærkringkasting, innflytelsesrik og viktig medlem av samfunnet, skriver filmskaper Harald Zwart.

– Liv Daae Gabrielsen var en formidabel kvinne. Første kvinnelige jurist, første kvinnelige politisjef, leder i soroptimistene, leder av første nemd for nærkringkasting, innflytelsesrik og viktig medlem av samfunnet, skriver filmskaper Harald Zwart. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Harald Zwart skriver om sin «ekstramor»: – Tante Liv var en uendelig brønn av varme og kjærlighet. Derfor er hennes navn så utrolig beskrivende. Liv. 

DEL

Minneord  

Tante Liv, Liv Mjaaland, Liv Daae Gabrielsen eller Småtten blant hennes nærmeste - er borte.  Men hun blir aldri glemt.

Min egen mor gikk bort da jeg var 12 år, og siden Tante Liv var min mors nærmeste venn, fikk Liv oppgaven på min mors sykeleie å fortsette som min «ekstramor». Jeg ble hennes «ekstra sønn», og den oppgaven tok hun svært alvorlig.  Det har jeg alt å takke for. 

Min mor gikk bort de årene man formes som person, og Liv fungerte som mitt moralske kompass i en periode hvor jeg opplevde verden som kaotisk. Sorg og ung livsglede ble håndtert på en varsom måte og jeg ser i ettertid at det hele var mer orkestrert og kontrollert enn jeg nok var klar over. Hun hadde alltid en større plan og jobbet i bakgrunnen, selv om hun ga meg inntrykk av selvstendighet og muligheten til å ta egne valg.

Fra utsiden er Liv en formidabel kvinne. Unik. Første kvinnelige jurist, første kvinnelige politisjef, leder i soroptimistene, leder av første nemd for nærkringkasting, innflytelsesrik og viktig medlem av samfunnet. Hun har stått i vinden flere ganger på det profesjonelle som så vel det personlige plan og aldri latt seg knekke. Hun er den sterkeste kvinnen jeg kjenner.

Fra innsiden var Liv enda mer formidabel. Hun fungerte som et orakel. Et menneske man kunne vende seg til for å få kloke, gjennomtenkte råd. Et menneske som alltid hadde tid til å se deg i øynene, lytte og tenke seg om før hun serverte lange, intelligente svar. Hun ble sittende til roen igjen hadde senket seg, og det var nesten noe magisk ved hennes tilstedeværelse. Hun hadde alltid tid.

Liv poengterte ofte at det ikke eksisterer noen fasit, og jeg opplevde stadig at hun som jurist og en rettskaffen person kunne gi råd som overraskende nok var mer basert på sunn fornuft enn skrevne regler. Et pragmatisk syn på livet som fremsto som så selvsikkert at man ikke følte tvil. Og det kan virke svært betryggende til tider.

Tante Liv var en uendelig brønn av varme og kjærlighet.  Alle kunne gå til Tante Liv, og «alle» er ikke en metafor. Hun tok seg av venner, venners venner og sine døtre og mine venner og venners venner, gamle og nye bekjente, og de fleste endte opp med lange, nærmest terapeutiske samtaler hvor Liv uten å tenke på at det var en dag i morgen brukte tid på hver enkelt. 

Derfor er hennes navn så utrolig beskrivende. Liv. 

Huset var alltid åpent. De unge samlet seg ofte før og etter skole og fest, og der er ikke et menneske jeg kjenner som ikke er blitt berørt på en eller annen måte.  Hun hadde alltid gode råd enten det var om skole, arbeid, foreldre, søsken, fremtiden, politikk, religion, frykt, glede, kjærlighet eller blomster og bier. Hun kunne formidle visdom og moral på en lettfattelig måte, og man satt alltid igjen med et retning. Et spor som føltes helt riktig. Og man ble aldri avkledd, bedømt, eller moralisert.

Jeg tar meg selv i å ofte tenke «hva ville Liv sagt?» Også finner jeg svaret.  Derfor er det bare personen som er borte. Ikke stemmen.

Derfor ble hun også innvidd i mer eller mindre morsomme episoder, ideer og tanker mange av oss tenåringer ikke ønsket å dele med noen, i hvert fall ikke våre egne foreldre. Når vi delte dem med Tante Liv, fikk de en ekstra verdi fordi de eksisterte nå i Tante Livs kloke hode.  Og der var de trygt forvart uten at vi behøvde være urolige for at de skulle komme ut, med mindre vi ønsket det selv.  Man kunne si alt man hadde på hjertet fordi hun var aldri fordømmende, og det kunne man være helt trygg på.

Det er rart å føle at denne kloke stemmen nå er borte. Eller er den det?

Alt hun gjorde var gjennomtenkt. Når vi som sitter igjen ser hennes små vink og hint i form av lapper, brev eller utklipp, så ser vi at selv etter hennes bortgang er det gjort valg på veien i noe så konkret som hennes egen begravelse. Små rettesnorer om hvordan vi skal fare frem for å gjøre det på den beste måten uten å drukne i sorg og kaos.

Jeg har en tro på at hun følte det var en fin tid å ta farvel fordi hun hadde fullført det hun ønsket.  Nemlig å etterlate seg sunne, selvtenkende individer, med en glød for livet, som nå kunne stå helt på egne ben. Vi var blitt våre egne moralske kompass. 

Jeg tar meg selv i å ofte tenke «hva ville Liv sagt?» Også finner jeg svaret.  Derfor er det bare personen som er borte. Ikke stemmen.

Liv etterlater seg to fantastiske, smarte, skarpe, morsomme, sprudlende jenter. Beate og Vibeke. Og i begge ser man samme kvaliteter som Liv. Hun etterlater seg barnebarn, grandtante barn, svigersønner, et uendelig antall nære venner og kolleger, et uendelig antall takknemlige mennesker. Og hun etterlater seg en «ekstra sønn».

Hun gjorde alltid det hun syntes var riktig, og nå var tiden inne.  Hun var ikke redd. Det så jeg i øynene hennes. Hun var ikke redd fordi hun visste at vi ville klare oss. Og det er alt en mor trenger å vite.  

Vi kommer aldri til å møte et menneske som Tante Liv igjen. Men vi kan gjøre ære på hennes minne ved å alltid forsøke å behandle andre mennesker slik hun behandlet oss.

Hun blir aldri glemt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken