Han levde for å fortelle, til slutt å dele sine erfaringer fra et langsomt møte med døden

Siste hilsen: Ivar Bjørndal forteller om sin siste hilsen til Per Fugelli (bildet): – Jeg ville takke. Hvordan finne de rette ordene? Jeg spurte meg selv: – Hvilken rolle spiller det, når du vet det blir tatt i beste mening?

Siste hilsen: Ivar Bjørndal forteller om sin siste hilsen til Per Fugelli (bildet): – Jeg ville takke. Hvordan finne de rette ordene? Jeg spurte meg selv: – Hvilken rolle spiller det, når du vet det blir tatt i beste mening?

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Ivar Bjørndal tar farvel med Per Fugelli: – Mitt lille minneord er for folk i Østfold. Sin siste store foredragsturné før sykdommen satte punktum, avsluttet han i Aremark. Ingen by var for stor. Ingen bygd for liten.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

Per Fugelli er gått bort. For et par år siden, ble det gjennomført en spørreundersøkelse: Hvilken nålevende nordmann har du størst aktelse for? Utenfor kongehuset var det Per Fugelli. Da han på forsommeren i år hadde trykt sitt takkebrev til Norge, ble det lest av 650 000 på nettet.

Det er kommet en rekke nekrologer i riksavisene. Mitt lille minneord er for folk i Østfold. Sin siste store foredragsturné før sykdommen satte punktum, avsluttet han i Aremark. Ingen by var for stor. Ingen bygd for liten.

Hvordan kan det ha seg at jeg var så utrolig heldig å kjenne ham personlig i 25 år? Ikke tett innpå. Men i familieselskap hos min sønn, og når han og Charlotte kom dit til middag, og barna kastet seg om halsen på ham.  

Min sønn leverte, etter første avdeling medisin, sin første, lille avhandling og vant en pris for den. Temaet var bruken av smertestillende og sovemedisin i Østfold. Vårt fylke var på pilletoppen sammen med Finnmark. Da ble han kjent med den unge samfunnsmedisineren Per Fugelli. Det førte til at de ble nære venner for livet.

Per Fugelli var også min sønns veileder da han tok sin doktorgrad. Det var da jeg møtte ham for første gang. Ved doktormiddagen møtte jeg Per Fugelli. Jeg holdt en liten tale og sa at jeg til min glede i alle fall hadde funnet en med medisinsk kunnskap i slekten, en «samfunnsmedisiner»: Oldemor Anne på Aspetangen i Aremark. Rundt husmannsstua dyrket hun urter. I et syltetøyglass oppbevarte hun blodigler. Med dem hjalp hun folk å bli kvitt verk, særlig i tennene, en evig plage for unge og gamle. Årelating drev hun også med. Hun brukte en «sneppert». Etterpå lente Per seg over og sa: «Merk deg – det var mye klokskap i folkemedisinen, Ivar».

For ti år siden var min sønn, tre barnebarn og jeg med ham til Røst. Avslappet og hyggelig. Gode samtaler, muntre, dype. Når han traff en kjenning fra årene på Røst, ristet de omtrent nevene av hverandre! Vi klatret om kapp til topps på fuglefjellet Trenyken. Jeg hang så vidt med.

Vi lå høyt der oppe over Røsthavet og kikket ned på ti tusenvis av lundefugler. Ut på havet, hjem med nebbet, fullastet av småsild til sultne unger. Over toppen sirklet havørnen.

Men hvordan tar vi oss ned? – Sånn! ropte Per, og dermed akte vi nedover på buksebaken, han først! Det gikk i hopp, kast, velt – og fryderop fra barna. Vips, så lå vi i fjæra! Han tok meg også ut til og opp i det nedlagte fyrtårnet på Skomvær med den fantastiske utsikten. Det ville han kjøpe! Hva skal du med det? Filosofere og skrive – til siste slutt. Akkurat det prosjektet gikk i vasken.

Men hvordan tar vi oss ned? – Sånn! ropte Per, og dermed akte vi nedover på buksebaken, han først!

Så sent som i sommer vekslet vi e-post. Jeg skrev et avskjedsbrev. Det satt langt inne. Jeg ville ikke trenge meg på. Men han har betydd så uendelig mye for mine nærmeste. Jeg ville takke. Hvordan finne de rette ordene? Jeg spurte meg selv: – Hvilken rolle spiller det, når du vet det blir tatt i beste mening? Jeg trykte på Send. Dagen etter, enda så syk han var, sendte han fire linjer – hilsen, takk, varme ord. 

Mange syntes nok at det etter hvert ble i meste laget fra og om Per Fugelli. Han elsket å eksponere seg, være til stede, være med. Han levde for å fortelle, til slutt for å dele sine erfaringer fra et langsomt møte med døden, det store mysterium, vårt eneste sikre felleseie som mennesker.

Trodde han på noe etter dette? Fornuftsmessig tenkning ga ingen plass for det. Men han lukket aldri døren. Til det var han for klok. Der det ikke er plass for fornuft, er det plass for håp, forventning. Han mer enn ante at det fins noe større, mer mellom himmel og jord enn det vi får tak i med vår forstand. 

Noe av det siste han sa til det norske folk, også til oss her nede i det sørøstre hjørnet av landet han elsket, var: «Ta vare på flokken din!»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken