Spørsmålet Pensjonistakademiet ikke fikk svar på: Går det ad undas uansett?

Johannes Thue

Johannes Thue

Av

Johannes Thue refererer fra klimaforedrag i Pensjonistakademiet. Professor Jørgen Randers ga ikke svar på det dramatiske spørsmålet i tittelen.

DEL

Leserbrev

Denne problemstillingen blir hengende igjen etter foredraget Jørgen Randers holdt for Pensjonistakademiet på City Scene på onsdag. Pen i tøyet og med et bredt smil, entret han scenen og trollbandt publikum i en sammenhengende time. Han gjorde et poeng av antrekket og smilet og at han oppførte seg som en «drittsekk». Det var en strategi for å holde på oppmerksomheten, sa han. Slik sett var det særdeles vellykket.

Temaet var: Kan vi løse klimaproblemet, i Norge og globalt? Smilet var der hele veien, også da han med overbevisning sa at vi vet hva som er galt, vi vet hva som skal til, men vi gjør det ikke og vi kommer ikke til å gjøre det. Han har en lang merittliste, har jobbet med temaet i 50 år, skrevet bøker, holdt foredrag, deltatt i ulike internasjonale fora og behersket temaet på en så briljant måte at man må undres hvorfor han ikke har fått større gjennomslag og heller ikke selv har større tro på å lykkes.

Det han kanskje klarest understreket var at klimaproblemet er internasjonalt. Det tar bare tre måneder fra en luftforurensing som oppstår i Kina er fordelt over hele atmosfæren, der CO2 legger seg som et ullteppe som absorberer solvarmen og hindrer utstråling. Dette med det internasjonale aspektet gjør også at mye av det vi legger ned av klimaarbeid i Norge blir for puslete, og hadde hatt større effekt om vi hadde brukt pengene i land med større problemer.

Å tro at vi, i enden av en slik omlegging, skal komme ut med økende velstand og fortsatt vekst i økonomi og levestandard, kan være å tro på julenissen hele året.

Her nevnte han jordbruket som et eksempel. De store mengder forurensende kunstgjødsel vi bruker, hadde hatt langt større verdi og effekt i u-land som sliter med avlingssvikt. Mye av problemer er å brødfø en befolkning som vil fortsette å øke til etter 2050. Et annet eksempel er vindkraften. Vi er allerede selvforsynt med fornybar energi. Da er det fullstendig vanvidd å bygge vindmøllene i Norge for så å eksportere kraften gjennom dyre undersjøiske kabler til forbrukere på kontinentet. Dette virker så opplagt at man må undres hvem som styrer galskapen. Her kan det tilføyes at man, i tillegg til de enorme overføringskostnadene, også får et betydelig energitap på veien.

Man skulle ikke tro at det var en tidligere BI-rektor som sto på scenen og ga oss forklaringen: Vi mangler en overordnet styring. Det er kapitalinteressene som bestemmer, og de ser selvfølgelig bare på lønnsomheten i enkeltprosjektene. Når det er lønnsomt å bygge vindmøller i Norge og selge kraften til Tyskland, så gjør man det inntil noen sier at dette er sløsing både med penger og energi. Øverst på tiltakslisten står utfasing av fossile energikilder som kull, olje og gass, bortsett fra gass som kan omgjøres til hydrogen.

Transportsektoren må elektrifiseres med mer jernbane og batteridrevne biler og alle bør kvitte seg med dieselbilen mens den fortsatt har verdi, sa han, men han burde kanskje også ofret noen ord om batteriproduksjon og destruksjon som et klimaproblem. I hele tatt er det et problem at klimaforkjemperne hopper over analysen over hva de nødvendige tiltakene vil føre til. De vil skape et grønnere samfunn men kan ikke forklare hva det skal bestå av og hva folk egentlig skal leve av. Å tro at vi, i enden av en slik omlegging, skal komme ut med økende velstand og fortsatt vekst i økonomi og levestandard, kan være å tro på julenissen hele året.

Det som kanskje overrasket forsamlingen mest var hans beundring for Kina, der en klappende folkekongress hvert 5. år vedtar en plan som gjennomføres uten demokratiske snublesteiner. Han sammenlignet med Gerhardsen-regjeringen i etterkrigstiden, der et par hundre hoder i Oslo tenkte for et helt land som skulle gjenoppbygges. Han ble spurt om han overser det faktum at Kina kaller seg kommunistisk, men har innført en kapitalisme som er råere enn det verden før har sett og er et rått statskapitalistisk og monopolistisk diktatur.

Jo, det er helt riktig, sa han, men det er, sammenlignet med vestlig samfunnsbygging, helt overlegent. Derfor er Kina i realiteten allerede verdens rikeste land, og den rikdommen vil øke og ligger innebygget i den kinesiske mentaliteten. Spørsmålet om ikke Greta Thunberg, som sier hun er frarøvet sin barndom og sin fremtid, ikke frarøver barn og unge den fremtidstro som er nødvendig, nettopp for å løse fremtidens utfordringer, ble ubesvart. Vi vet hva som skal til, men vi kommer ikke til å gjøre det, ble hengende i lufta. Defaitistisk, men forklaringen kan være at det brukes mer tid og energi på elendighetsbeskrivelser enn på å hamre ut konturene av det klimanøytrale samfunn som er nødvendig for å redde verden?


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags