Klimapolitikk ved et veiskille

– Alle er enige om at kollektivtrafikken bør prioriteres, skriver Johannes Thue.

– Alle er enige om at kollektivtrafikken bør prioriteres, skriver Johannes Thue. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

– Skinnegående kollektivtransport er veitransporten langt overlegen både i miljø, kapasitet og regularitet, mener Johannes Thue.

DEL

Leserbrev 

Kyoto-avtalen ble et dokument som verden ikke riktig tok som en forpliktelse. Klimamøtet i København ble omtalt som skuffelse, svik, fiasko og katastrofe. Først på Pariskonferansen var verden kommet så langt at nødvendige tiltak for å nå klimamålene ble alvor. Vi står ved et veiskille.

Vi har en felles atmosfære og forurensing kjenner ingen landegrenser. Derfor må alle med og derfor må det vi gjør lokalt bidra optimalt i det globale klimaregnskap som vi må svare for til kommende generasjoner.

De som i miljøkampen legger hovedvekten på å bekjempe oljeindustrien gjør en stor feil.

I det siste har Norge blitt utropt til Europas klimabatteri på grunn av våre store ressurser innen fornybar energi i form av vind- og vannkraft. Både vind og sol er ustabile energikilder. Man ønsker derfor å stabilisere leveransene ved hjelp av våre vannreserver. Strømleveransene blir et internasjonalt anliggende.

Norge er i den unike situasjon at vi samtidig er en betydelig leverandør av fossil energi i form av olje og gass. De som i miljøkampen legger hovedvekten på å bekjempe oljeindustrien gjør en stor feil. Overgangen til en grønnere verden må ta tid, og i denne prosessen er det viktig først å fase ut de verste forurenserne som er kullkraftverkene og fremfor alt de som brenner brunkull. Her ligger det store miljøgevinster i å erstatte kull med gass mens den fornybare energi trappes opp.

Det mest effektive miljøbidrag vi kan tilby verden er vår elektriske kraft. Derfor må denne utvikles og moderniseres og derfor må vårt forbruk av elektrisk kraft også ha et internasjonalt perspektiv.  Ved subsidiering har vi satt verdensrekord i bruk av el-bil.

Som et lokalt bidrag til bedre luftkvalitet, spesielt i byene, er el-bilen fortreffelig, men i den store sammenhengen vil den kraft som brukes til å lade bilbatteriene gi en langt større miljøgevinst om vi legger den ut på samkjøringsnettet. Det er også andre forhold som peker i samme retning. Det går med mye energi til å produsere bilbatterier, og når de skrotes utgjør de et betydelig avfallsproblem.

Energitapet ved å lade batteriene er også betydelig. Derfor vil fremtidens bruk av elektrisk kraft i samferdselssektoren gå til kjøretøy som bruker kraften direkte fra nettet, det vil si tog, trikk og T-bane. Kanskje også trolleybussen kommer tilbake?

Hvorfor vil el-blien bli faset ut? Det er ikke bare på grunn av energitap og avfallsproblem, men mest fordi hydrogenbilen vil vinne i konkurransen. Hydrogenbilen er allerede utviklet og hadde sikkert vært i alminnelig bruk hvis ikke oljeindustrien og bilindustrien i fellesskap har styrt utviklingen. Det er lite fremtidsrettet om vi nå bygger ut et landsdekkende nett av ladestasjoner som senere må erstattes med fyllestasjoner for hydrogen.

Ved all planlegging er det viktig å se fremover. Dette gjelder spesielt ved store prosjekter som vei og jernbane som har et hundreårsperspektiv. Det er tragisk å registrere at akkurat på disse områdene er prosessene så trege at det vi er i gang med nå ble besluttet og fastlåst for 15 - 20 år siden.

Slik blir forpliktelsene om det «grønne skiftet» ikke med i de forestående vei- og jernbaneprosjekter som skal gjennomføres og samhandling og koordinering er fraværende. At kollektivtransporten skal prioriteres er alle enige om. Derfor planlegges også bomring rundt byene. Det vi vet, er at skinnegående kollektivtransport er veitransporten langt overlegen både i miljø, kapasitet og regularitet.

Derfor er det også tragisk om Nedre Glomma nå velger bort en miljøriktig bybane som binder sammen lokalsamfunnene ved å velge en Inter-City-bane som stopper en gang i hver by. Miljøet ville tjene på at Inter-City-tog og godstranstog kunne gå mest mulig uhindret i jevn fart og på kortest mulige baner.

Man velger her en bane som er 15 kilometer lengre enn den rette linje og som også ville bli flere milliarder dyrere. Med  20 tog i timen vil dette utgjøre 2,6 millioner unødvendige og energikrevende kilometer i året. Det er mye snakk om miljøavgifter som ikke virker og om at den som forurenser skal betale. Men hvem er egentlig forurenser? Det er egentlig ikke bilen eller flyet, men faktisk du og jeg når vi starter bilen eller kjøper oss en flybillett.

Nedlegging av Rygge – et klimamessig selvmord

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags