Midtøsten på kokepunktet

170.000 boliger ble helt eller delvis ødelagt av israelske bomber under den 51 dager lange krigen sommeren 2014. Gjenoppbyggingen er så smått kommet i gang, men vil ta 19 år med dagens tempo.

170.000 boliger ble helt eller delvis ødelagt av israelske bomber under den 51 dager lange krigen sommeren 2014. Gjenoppbyggingen er så smått kommet i gang, men vil ta 19 år med dagens tempo. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Stortingsrepresentant Svein Roald Hansen rapporterer om brutale forhold fra reise i Jordan, Palestina og Israel.

DEL

Leserbrev 

Fredsprosessen mellom Israel og Palestina er livløs. Holdningen til israelske myndigheter er at palestinerne kan få «noe selvstyre», men ikke en egen stat. Gjenoppbyggingen på Gaza har startet, men går tregt. Palestinske ungdommer angriper israelske soldater med kniv, og blir drept. Folk er i ferd med å bli desperate der ute. På palestinsk side er det frykt nye blodsutgytelser og i Gaza føler noen en ny krig er på gang. Det er få, om noe glimt av håp. 

Dette er oppsummert inntrykkene etter en uke i Jordan, Palestina og Israel og møter med blant annet FN-ansatte, Israels forsvarsminister Moshe Ya’alon og PLOs generalsekretær og sjefforhandler Saeb M. Erakat.

Sett fra palestinsk side har verken intifadaer eller diplomati gitt resultater.

I snart 50 år har Israel okkupert Vestbredden og Øst-Jerusalem, bygd ut bosettinger på palestinske områder, bygd muren og siden Hamas vant valget på Gaza, gjennomført en blokade av Gaza-stripa med to millioner innbyggere.

Okkupasjonen på Vestbredden gir mange brutale utslag. Forleden rev den israelske hæren 24 palestinske boliger i en landsby sør for Hebron. Israel hevder boligene, finansiert av EU, var ulovlig oppført. 80 barn og voksne som har levd i området lenge før okkupasjonen, ble hjemløse.

Fredsforhandlingene livløse

Flere forsøk på reelle fredsforhandlinger, sist med USAs utenriksminister John Kerry i spissen, har rent ut i sanden. Nå er fredsprosessen livløs og fredsbevegelsen i Israel praktisk tvunget under jorda, ifølge sivilsamfunns-representanter vi møtte.

Sett fra palestinsk side har verken intifadaer eller diplomati gitt resultater. Heller ikke har de palestinske selvstyremyndighetenes oppbygging av statlige institusjoner gikk dem en egen stat. Tiårene med okkupasjon, splittelsen mellom Fatha på Vestbredden og Hamas i Gaza har utarmet det politiske liv på palestinsk side.

Mange mener Netanyahus politiske mål er å undergrave tostatsløsningen, slik han sa foran valget i fjor. Israel anser ikke bosettingene på palestinsk område som ulovlige, slik det internasjonale samfunn gjør. Ansvaret for situasjonen ligges på palestinernes side, de vil ikke godkjenne Israel som en «stat for det jødiske folk».

Inntrykket vi sitter igjen med, er at man i Israel ikke tror palestinerne kan styre en egen stat og at løsningen måtte være et visst selvstyre, innenfor en enstats løsning.  

PLOs generalsekretær og sjefforhandler i fredsforhandlingene gjennom mer enn 20 år, Saeb Erakat, er dypt bekymret for at Netanyahu skal lykkes i å ødelegge tostatsløsningen. Enstatsløsningen blir en apartheidstat. Det er veier på Vestbredden i dag, palestinerne ikke får bruke. Bosettingene på Vestbredden perforerer en kommende palestinsk stat.

Det er tilløp til desperasjon i den palestinske befolkningen fordi det ikke finnes utsikter til en fredsløsning. Utslagene vises i de tiltagende knivstikkingene.

Gaza et stort fengsel

Vi besøkte også Gaza og fikk se noen av de omfattende ødeleggelsene krigen sommeren 2014 gjorde, og at gjenoppbyggingen av de 20.000 bygningene som ble ødelagt, så smått er kommet i gang. Det gjorde et sterkt inntrykk å se alle barna blant ruinene, i åpne sandaler i kulde og sludd.

Gaza er en halv gang sto stort som Fredrikstad, 40 kilometer langt og noen kilometer bredt. To millioner mennesker lever her. Tiåringene har opplevd tre kriger, den siste sommeren 2014 da 2.500 palestinere ble drept, 170.000 boliger skadet, hvorav 20.000 gjort helt ubeboelig. Gjenoppbyggingen er så smått kommet i gang, men går langsomt.

Med dette tempoet vil det ta 19 år å gjenreise det som ble ødelagt i 2014. Israel styrer hvor mye materialer som tillates inn.

For et par tiår siden kunne israelere gå inn i Gaza for å handle fisk og grønnsaker eller for å bade i Middelhavet. Nå skiller muren tidligere naboer. Den reiser også en mental mur mellom israelere og palestinere. De mister kunnskap om hverandre. Israelere vet ikke om livet på den andre siden av muren og bryr seg heller ikke om hva som skjer der, som en observatør vi møtte formulerte det.

 Hva er målet?

Det spørsmålet som tvinger seg på, er hvordan Israels regjering ser for seg en fremtid med trygghet for sine innbyggere? Skal de nasjonalistiske og fundamentalistiske kreftene som mener Vårherre har gitt jødene alt land fra Jordan-elven til havet, vinne frem?

Vil det kunne bli en «stat for det jødiske folk», slik regjeringen krever anerkjennelse som, når halvparten av innbyggerne er palestinere, kristne og muslimer? Eller vil det bli en apartheid-stat hvor palestinere og jøder behandles ulikt?

Observatører vi snakket med sier at fra 2014 av har israelske ledere legitimert rasistiske holdninger overfor palestinerne. Et eksempel er statsminister Netanyahu som sier at «vi lærer våre barn matematikk og vitenskap, palestinerne lærer sine barn å hate jøder».

Nå er det hele låst fast i to «rettigheter» etter internasjonale lov: Israels befolkning har rett til å forsvare seg, når Hamas skyter raketter fra Gaza. Men palestinerne har også en rett, til å bekjempe okkupanten.

Mens tiden uten engang håp om en fredsløsning går, utvides gapet mellom to folk som i tiår levde fredelig side om side, som naboer. Nå er kunnskapen om og innsikten i hverandres hverdag forvitret. Naboskap erstattet med fiendskap.

Det er en utvikling som ikke gir håp om en tryggere fremtid, verken for israelere eller palestinere. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags