Vi kjemper for å avskaffe vold mot kvinner – og jeg skammer meg!

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Hilde Vatn Sørlie er brutalt ærlig mot seg selv når hun her forteller hva det er hun skammer seg over.

DEL

Leserbrev 

Det er ikke fordi jeg har vært utsatt for vold, men fordi jeg sannsynligvis er medskyldig i vold.

25. november og 16 dager fremover har mange organisasjoner fokus på vold mot kvinner. FN skriver på sin nettside at 35 prosent av alle kvinner vil i løpet av livet oppleve vold. Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt, altså tillatt. Vold kan ramme kvinner, uansett etnisk opprinnelse, sosial bakgrunn eller status.

I oransje genser for å markere FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner, tenker jeg på kvinnen som sa:

- No! I don’t want. No! I don’t go with you!

Nå pynter jeg på det. Jeg var 25-30 meter i fra henne og de to mennene. Hun må ha ropt. Mennene hysjet. Med et godt grep rundt kofferthåndtaket, gikk jeg med raske skritt i deres retning.

Der i nedre del av ankomsthallen på Gardermoen, ved minibankene, rett før skyvedørene som fører til parkeringshuset var det folketomt - foruten de tre og meg. Jeg snudde meg for å se om det var flere reisende, vakter eller andre ansatte i nærheten. Alle var for langt borte.

Jeg husker jeg vurderte å snu. Late som jeg hadde glemt noe eller gått feil. Men nei, det var ingen løsning, jeg er vel ikke feig? Så jeg fortsatte i retningen av de tre. Da hørte jeg henne si:

- La meg i hvert fall få ta ut penger.

Den slanke, mørkhudede kvinnen satte seg ned på en av benkene. Den lyse, blekhudede mannen tok tak i jakkearmen hennes.

- Nei! Du trenger ikke det. Det kan du gjøre når vi kommer fram, svarte mannen med samme hudfarge som hun.

- Come on! You can’t stay here, immigration-police will take you!

Jeg nærmet meg, og husker jeg tenkte: Nå må det komme noe flere.

Jeg vil ikke være en som så inderlig vel godtar den urett som ikke rammer meg selv.

Da dro de to mennene henne opp av benken og ledet henne mot dørutgangen foran meg. Der møtte vi flere som også observerte det som skjedde. Men nå var hun stille.

Tankene min spant - og tankene mine stod helt stille.

- Skrik.

- Rop: Stopp!

- Si: HEI! Hva skjer?

Samtidig, i brøkdeler av sekunder smalt det inn ideer som:

- Ikke bry deg. Det er ikke sikkert du vet hva dette dreier seg om. Kanskje er hun syk? Kanskje vil hun ikke være i Norge og hadde tenkt å reise? Kanskje - kanskje - kanskje fikk større og større plass. Og jeg - jeg forholdt meg i ro. Og jeg skammer meg.

Du vil kanskje bekrefte at du ville gjort det samme. Og jeg skammer meg enda mer. For da handler ikke dette bare om meg, men om vår kollektive tafatthet, forsiktighet og redsel. Det hadde vært så mye lettere hvis det bare var jeg, for da kunne jeg hermet etter deg og andre som tørr å agere.

Dette var en situasjon med en fremmed. Ikke bare et ukjent menneske, men også en ukjent kultur. Trolig hadde min reaksjon vært annerledes hvis kvinnen hadde vært typisk norsk og snakket Oslo-dialekt. I ettertid forstod jeg at jeg var redd for å ta feil av situasjonen og legge meg opp i ting jeg ikke har noe med. Jeg var enda mer redd for å bli skadet selv. Men hvor sannsynlig er det? Du vet allerede svaret: Svært liten. Når hørte vi om noen bli utsatt for vold i situasjoner de har vist empati og brydd seg om?

Nå når organisasjoner rundt i hele verden heiser fanene og kjemper for avskaffelse av vold mot kvinner, vil jeg ikke holde meg i ro. Om jeg ikke skriker, vil jeg i hvert fall begynne med å rope:

- Hei, hva skjer?

Jeg vil ikke være en som så inderlig vel godtar den urett som ikke rammer meg selv.

Hilde Vatn Sørlie

Gamle Fredrikstad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags