På Østfoldkonferansen i Sarpsborg 17.–18. januar – som samler alt som kan krype og gå av politikere i Østfold, næringsfolk og kreative utviklere og forskere – var det i forrige uke også en tankevekkende debatt om lokalpressens oppgave. Temaet var formet slik: «Vaktbikkjer og heiagjeng – hvordan heier vi på Østfold uten å miste det kritiske blikket?»

Her deltok gamleredaktøren i Fredriksstad Blad, Erling Omvik og distriktsredaktør i NRK Østfold, Grete Ruud og kontrasten: Karianne Braaten som er politisk redaktør i Drammens Tidende.

I hele min oppvekst var det jeg visste om Drammen samlet i ordtaket: «Bedre en dram i timen enn en time i Drammen». Byen var et trafikkmessig hinder for å komme med bil til Sørlandet. I de siste to tiår er bildet forvandlet. Byen er blitt vakker og stolt, har renset og utnyttet elva, og formet et sentrum som folk trives i.

I utviklingen av «Elvebyen» har lokalavisen spilt en vesentlig rolle. Redaktøren satte foten ned og nektet å snakke om «Harry»-byen, men fremhevet byutviklingen. Redaktør Braaten innrømmet at hun først var kritisk til dette skiftet for 15 år siden, men er blitt komfortabel med avisens byggende rolle – uten at kritikk og blikk på en armlengdes avstand er blitt borte.

Diskusjonen ble merkelig – overfor alle dem som var samlet og som representerer konstruktiv oppbygging av «merkevaren» Østfold, med byer og landdistrikter. Østfold-pressens representanter diskuterte og fremhevet temmelig ensidig pressens kritiske oppgave. Og sannelig kan leserne i Fredrikstad samstemme: Etter min oppfatning er pressedekningen av det som skjer i byen forbausende kritisk og ofte slik at det sprer misnøye med alt og alle.

Dette har nok flere årsaker enn de lokale redaktørene fremhevet i samtalen. De talte seg varme på pressens vaktbikkjefunksjon. Uten tvil hører dette sentralt med til pressens oppgave. Da presse- og ytringsfrihet forsiktig ble innført i det 18. århundre, kom kritikk av hva statsmakten gjorde, til uttrykk.

Dette har ført til at pressen ofte kalles den 4. statsmakt: den som ser de andre i kortene. Kritikken var samtidig forbundet med ansvar for samfunnet. Fri ytring medfører ansvar for hva som blir skrevet og sagt, og inngår i det større samfunnsprosjektet, som trenger mange stemmer for å gjøre gode beslutninger.

I dagens samfunn er andre forhold også kommet til. Lokalpressen er selv i en presset situasjon. Den deler kår med pressen nasjonalt: Nedgang i abonnenttall, økte kostnader. Det fører med seg innstramming av ansatte. Journalister har ikke tid lenger til å rykke ut og se ved selvsyn. Og grunnregelen: Aldri å lage oppslag uten at «den andre parten blir hørt», lider under at kryssjekking tar tid og ressurser. Dette fører med seg, slik jeg ser det, at pressen lett reduserer seg til å bli mikrofonstativ for dem som ensidig klager og besværer seg. Totalen er at de misfornøyde blir overrepresentert.

Kanskje har avisen trodd at vi har en «kommune-gate», og ser seg som en ridder på linje med New York Times-journalistene Woodward og Bernstein, da de felte president Nixon?

Et eksempel er den såkalte «varslersaken» der en kommunalt tilsatt som for flere år siden har forlatt en lederjobb her i byen i protest, og som har fått presentert sitt syn på saken i gjentatte omganger og dagevis – noe som faktisk har pågått i årevis nå. Kanskje har avisen trodd at vi har en «kommune-gate», og ser seg som en ridder på linje med New York Times-journalistene Woodward og Bernstein, da de felte president Nixon? Dette er vel ikke helt sannsynlig?

Ved å gjenta samme kritiske synspunkter over lang tid, og uten nye opplysninger i saken, dannes likevel et bilde som skaper utrygghet om kommunen som største arbeidsgiver, er i gode hender. Det hindrer utblikket til alt det andre som utvikles og forbedres i offentligheten, fra fantastiske parkanlegg til effektivt og vennlig servicetorg – og metodisk oppfølging av kreative utviklingstrekk i næringslivet, fra Borregaards miljøsatsing, til designerne «Snø» i Fredrikstad.

Varslerkonflikter har en ubalanse: «Varsleren» kan selvsagt tale fritt om sin tidligere arbeidsgiver. Men arbeidsgiveren er alltid bundet av taushetsplikt som nesten alltid gjør at vesentlige og relevante momenter ikke kan omtales, fordi vi har en lovbestemt beskyttelse av individets integritet, og dette gjelder ikke minst «varslerne» selv.

Disse forhold peker pressens egne «vær varsom»-plakaten tydelig på: «Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet». For lengst er denne saken etter grundig intern behandling oversendt etter administrasjonens tilråding og politikernes medvirkning til et uavhengig kontrollutvalg.

Jeg vil bare nevne dette som bidrag som verken hjelper til byutvikling eller økt tillit mellom befolkning og kommune. Dette har faktisk preget svært mye av offentlig debatt lokalt, og mitt inntrykk er at lokalpressen i for liten grad har gått egne kilder kritisk etter i sømmene, gitt de rammevilkår som finnes for å vurdere saken.

Jeg ble litt overrasket over at de lokale presserepresentantene på generelt grunnlag fastholdt pressens kritiske funksjon, men etterlot pressens samfunnsbyggende rolle omtrent uomtalt, i møte med kollegaen fra Drammen, som nettopp tok til orde for dette. Det kan jo ikke komme som noen overraskelse på noen at i vår samtid er det en felles oppgave både å ha rom for motsigelse og kritikk, samtidig med at denne oppgaven nettopp bygger på slik åpenhet er et samfunn der ulikheter og uenigheter kan trives og bygge sammen i fordragelighet.

Dét er nettopp demokrati. Samfunnsperspektivet er at vi nå trenger å utvikle mer tillit og kreativitet i møte med utfordringene som står i kø, ikke minst til omleggingen vi ikke kan unngå, til en grønnere levemåte.

Det var litt underlig å konstatere at NRKs redaktør heller ikke hadde andre perspektiver å dele. Underlig fordi NRK jo er fullfinansiert – nettopp av alle oss! Dermed har NRK enda tydeligere samfunnsbyggende rolle, uten at dette på noen måte binder hendene og undergraver uavhengighet.

Etter den korte samtalen – som dessverre ikke åpnet sjanse til å debattere med pressens representanter – synes jeg at det er mye å lære av Drammens Tidende. Å bygge et demokratisk og åpent samfunn krever mot til å sette pris på gode ideer og initiativer. Slike ble presentert på Østfoldkonferansen i inspirerende bredde!

Les også

Sikret historisk kraftavtale med Google