Donald Trump har gjort journalistikken til folket fiende. Hver gang journalister utøver sine kontrolloppgaver, stiller kritiske spørsmål, stiller makten til ansvar, avslører maktmisbruk og løgn, hamrer presidenten ned sine twittermeldinger for å undergrave journalistenes troverdighet. «De falske nyhetsmediene er ikke mine fiender, de er det amerikanske folkets fiender,» skriver han.

For hver gang han gjør det, bekrefter han hvor viktig fri og uavhengig journalistikk er, hvor viktig det er at vi har sterke uavhengige medieinstitusjoner som nekter å bøye nakken, som tar samfunnsansvar, som sjekker opplysningenes ekthet, som slipper motstemmer til, som holder samfunnsdebatten levende og som gir folket en mulighet til å ta opplyste og selvstendige valg.

Alle som vil og kan se, vet at presidenten tar feil. Pressen er ikke folkets fiender. Den er folkets beste garantist og forsvarer av deres grunnleggende rettigheter og av folkestyrets grunnvoll. Presidentens oppgave er å forsvare konstitusjonen, ikke undergrave den. Ved å gjøre pressen til «false media» og uavhengig journalistikk til «fake news» er det ikke nyhetsinstitusjoner som angripes, men dem disse institusjonene har som oppgave å tjene, folket.

Det er en grunn til at pressen har et spesielt vern, til at nyhetsmediene blir kalt «de fjerde samfunnsmakter», og til at det i demokratiske samfunn er en oppgave for de øvrige samfunnsmaktene aktivt å tilrettelegge for, støtte og forsvare journalistikkens rolle og funksjon i samfunnet.

Politisk press fra Donald Trump har plassert USA på Freedoms House sin «watchlist» over land der pressefriheten og andre friheter utvikler seg negativt.

USA trenger nyhetsmediene mer enn noensinne i moderne tid. Amerikansk journalistikk er under press. Politisk press fra Donald Trump har plassert USA på Freedoms House sin «watchlist» over land der pressefriheten og andre friheter utvikler seg negativt.

Også i Norge er journalistikken under press. Ikke fra en ustabil statsleder eller politikere, selv om vi også har eksempler på sentrale politikere som brenner aviser og oppfordrer til boikott av nyhetsmedier de er misfornøyd med. Norsk presse er ikke perfekt. Selvsagt gjør vi feil og har mangler, som vi etter beste evne forsøker å rette. Men hos oss er verken bevisst tåkelegging, «fake news», tilliten til eller oppslutningen om nyhetsjournalistikken som er problemet.

Problemet er finansieringen av journalistikken. Flere milliarder annonsekroner som tidligere var med på å finansiere nyhetsjournalistikken, er på kort tid flyttet fra norske aviser til internasjonale medialike aktører som Google og Facebook, og massive kostnadsreduksjoner har ført til en 30 prosent nedgang i antall journalister i nyhetsmediene. Og utviklingen fortsetter med uforminsket styrke. Dette kan få alvorlige konsekvenser for medienes evne til å levere på sitt samfunnsoppdrag.

Vårt folkestyre, både det nasjonale og det lokale, er avhengig av at hver enkelt av oss har kunnskap og kan ta opplyste valg og delta i samfunnsdebatten. Vi er derfor også avhengig av at vi har journalister som er til stede over hele landet og som rapporterer om det som skjer og gir oss uavhengig og troverdig informasjon om forhold som berører vår hverdag. Med færre journalister blir det vanskeligere å opprettholde et nødvendig mediemangfold og utøvelsen av den demokratiske funksjonen mediene har.

Et offentlig utvalg, oppnevnt av kulturministeren har nylig lagt frem en offentlig utredning som entydig konkluderer med at det nå er nødvendig å styrke den offentlige innsatsen for å sikre journalistikken som et samfunnsgode. Utvalget advarer mot at den samfunnsviktige journalistikken kan bli bygget ned og forsvinne og skriver at «i den helt spesielle situasjonen norsk journalistikk befinner seg i nå og noen år fremover, trengs det imidlertid en særlig omfattende offentlig innsats – av hensyn til samfunnet selv, ved den infrastruktur-rolle journalistikken spiller i folkestyret.». Utvalget mener det trengs ekstra offentlig støtte til nyhetsmediene i størrelsesorden 743 til 843 millioner kroner i året.

Utvalgets rapport har nå vært på høring, og høringsinstansene gir massiv støtte til de forslagene som er fremmet. Nå er det bare manglende politisk vilje som kan stanse dette. Nå trenger vi visjonære politikere med vilje til å investere i vår demokratiske infrastruktur og den viktige journalistikken. Ikke for å hjelpe en næring som sliter økonomisk, men for å hjelpe en samfunnsfunksjon som er under press. Vi trenger politikere som ser på journalistikken som folkets venner, ikke fiender.