Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
En gang for mange år siden jobbet jeg i en lokalavis i Vestfold; og var stolt av det!
Etter en endeløs rekke av eieroverdragelser er nå avisenes fokus fullstendig endret. Mens de tidligere, en gang i en relativt nær fortid, fokuserte på å formidle lokale nyheter til allmennheten, er nå deres største fokus å tjene penger.
Da Orkla kjøpte opp de fleste lokalavisene rundt om i Norge, tok de samtidig dyden på medieverdenen. De flyttet fokus over til «fortjeneste på x prosent på investert kapital», fra de tidligere delvis ideelle målsettingene. I årene etter slaktet de også de forskjellige avishusene, og puttet gevinsten i investorenes lommer. Ved salg av eiendommer og sentralisering, knuste de det som tidligere var lokale strukturer.
I en tid da boliglånsrenten lå på over 10 prosent, krevde eierne opp imot 6 prosent nettoavkastning. I dag, med et rentenivå ned mot 0 prosent, er ikke dette på langt nær godt nok for eierne. For å øke sin profitt ytterligere har avishusene, også i bedrifter med et stort overskudd, hatt en betydelig nedbemanning. Dette klarer de selvsagt ikke uten at det blir en betydelig svekkelse i kvaliteten på innholdet.
Mediehusene har løpt fra sitt samfunnsansvar som nyhetsformidlere. Å legge 80 prosent av nyhetene bak betalingsmur, og ikke ta hensyn til viktigheten av mange av de nyhetene som nå blir skjult, har blitt både et demokratisk og et sosialt problem. På samme måte som bomringene, skiller dette befolkningen ut fra økonomiske evner. Hadde avisene lagt underholdningsstoff og featureartikler bak muren, ville vel ingen kritisert dem for det. Når viktige nyheter og samfunnsdebatter blir forbeholdt dem med god nok økonomi, er det svært kritikkverdig. For mange er det ikke mulig å klare ekstrautgiften avisene krever, og de mister derfor muligheten til å tilegne seg svært mye viktig informasjon.
Mangelen på etikk i mediene, blant annet med «advertorials» og manglende skille mellom betalt informasjon og nyheter, er også et stort problem. At redaktører og journalister kan finne seg i dette, er for meg en gåte.
Utviklingen i den tradisjonelle nyhetspressen presser mange over på de åpne delene av internettet. Når man vet hvor lite kvalitetssikring det er av nyheter på sosiale medier og i mange andre nyhetskilder på nettet, er denne utviklingen svært bekymringsfull. Avishusene og deres betalingsmurer må ta mye av ansvaret for den voldsomme økningen i spredning av falske nyheter og desinformasjon.
Avisene har gjennom hele den moderne historien hatt en viktig posisjon i utviklingen av samfunnet og demokratiet, og har helt til nylig vært dette ansvaret bevisst. Når de nå ikke lenger er interessert i å forsvare sin posisjon, men velger å prioritere inntjening foran folkeopplysning, mister de også sin troverdighet. Mens jeg tidligere har vært svært opptatt av at myndighetene har et medansvar i å finansiere avisenes nyhetsdekning, er jeg nå for første gang på vei til å bli enig med dem som vil fjerne pressestøtten. Å løpe fra sitt samfunnsansvar skal straffe seg.
Med ønske om god bedring.
