Festival- og musikkmagien vi trenger

Festival som har blitt myndig: –  Balansen mellom selve musikkscena og den idylliske hagen bak muren er nær innpå perfekt, skriver Tom Skjeklesæter. Bildet viser topp stemning under Pen Jakkes konsert i 2016. Arkivfoto: Kent Inge Olsen

Festival som har blitt myndig: – Balansen mellom selve musikkscena og den idylliske hagen bak muren er nær innpå perfekt, skriver Tom Skjeklesæter. Bildet viser topp stemning under Pen Jakkes konsert i 2016. Arkivfoto: Kent Inge Olsen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Tom Skjeklesæter er på «hellig musikk-festivalgrunn» i USA, og ser paralleller til Fredrikstad. – «Månefestivalen» har markert seg som ekstra bevisst i forhold til miljø, politisk anstendighet, og – ikke minst – kvinnelige artisters vilkår.

DEL

Kronikk

Denne helga går Fredrikstads live-musikk-stolthet, «Månefestivalen», av stabelen for attende gang. Det er således mulig å påstå at den har blitt myndig, og at den kan ta seg en velfortjent øl, nå uten å måtte ty til falsk legitimasjon.

Det er vanskelig å argumentere mot festivalens tohodetete urkraft, Jimmy Olsens og Torill Frydenlunds påstand; «Månefestivalen er verdens beste Månefestival»!

«Månefestivalen» gjennomlevde sine barneår på FMV da årtusenet var nytt, om ikke uskyldig, men fant allerede i 2006 veien hjem til Gamlebyen og Tøihusplassen. De fleste som har vært innom festivalen i de siste tolv årene, vil si at balansen mellom selve musikkscena og den idylliske hagen bak muren er nær innpå perfekt. Solide doser musikk veksler med god mat og drikke under festivalens flotte og særpregede riddertelt.

Årets headlinere understreker festivalens forankring i den folkelige rock-tradisjonen. Norske Hellbillies, svenske Thåström og skotske The Waterboys har hver på sin måte fløyet rock´n´roll-flagget med stolthet de siste fire tiårene, alle har hatt vesentlig innflytelse på hvordan rocken har utviklet seg i Norge, og har særdeles trofast norsk publikum.

Undertegnede har besøkt «Månefestivalen» de fleste årene den har blitt arrangert, det har gjennomgående vært ille koselig også for en haldenser, men jeg må melde pass i år. Når dette leses befinner denne skribent seg på det som lett kan betegnes som hellig musikk-festivalgrunn, på «Newport Folk Festival», som strekker seg over tre dager denne helga på Fort Adams i den lille amerikanske delstaten Rhode Island.

Månefestivalen holder hippie-spiriten levende med tre fredelige musikkdager.

«Newport Folk Festival» fant sted første gang i 1959, og ble dratt i gang av blant andre folk-sangeren Pete Seeger, mannen som kort tid senere skulle bli Bob Dylans manager, Albert Grossman og George Wein. Sistnevnte hadde også grunnlagt like legendariske «Newport Jazz Festival» i 1954. (Det finnes egne antologier med Miles Davis´ opptredener på «Newport Jazz»).

Således har «Newport Folk» vært rollemodell for det meste av det som har kommet av populærmusikkfestivaler verden over i nesten seksti år.

«Newport Folk» markerte altså tiårsjubileum allerede det året «Woodstock» fant sted for første gang på Max Yasgurs melkeku-farm i Bethel, New York i august 1969. Forvent stor oppmerksomhet når «Woodstock» feirer femti neste sommer, ikke minst rundt det faktum at festivalen ble flyttet seks mil vekk fra nettopp Woodstock, fordi de lokale myndighetene inndro tillatelsen.

Da hadde «Newport Folk» allerede havnet i medienes søkelys fordi artisten som mest kraftfullt hadde bidratt til festivalens renommé rett og slett hadde blitt buet av scenen der i 1965.

Bob Dylan fikk sitt konsertmessige gjennombrudd på «Newport Folk» i 1963, var tilbake med kassegitar og munnspill i 64, men møtte i 65 opp med musikere fra Paul Butterfield Bluesband. Selv om det hersker uenighet om hva som faktisk skjedde, så skapte den «plutselige» bluesrockeren Dylan kontrovers på «Newport Folk» for drøye femti år siden, der han for første gang fremførte det mange mener er rockens viktigste enkeltsang, «Like a Rolling Stone».

Buingen førte blant annet til at en «folk-fundamentalist» svært høylytt kalte ham «Judas», for å ha forrådt folk-musikken, senere samme år i England. Noe som bidro til at Dylan ikke turnerte igjen før på 1970-tallet, og ikke deltok på «Woodstock», selv om han faktisk bodde i området.

Jeg er temmelig sikker på at Jimmy og Torill har et spesielt forhold til «Woodstock».

De har alltid sørget for at «Månefestivalen» har markert seg som ekstra bevisste i forhold til miljø (med eget gartneri!), politisk anstendighet, og – ikke minst – kvinnelige artisters vilkår. I 2014 vakte de stor oppmerksomhet da de bare booket kvinnelige headlinere og band som også telte kvinnelige musikere. De kunne neppe ha fått noen bedre artist enn Patti Smith til å fronte den ideen. «Woodstock» sitt slagord var «3 days of peace & music». «Månefestivalen» holder hippie-spiriten levende med tre fredelige musikkdager.

Vi som sånn cirka tilhører denne generasjonen, «Woodstock-generasjonen», bærer med oss de skjellsettende inntrykkene fra Mike Wadleighs over tre timer lange dokumentarfilm fra festivalen, fra Richie Havens hamring på kassegitaren under «Freedom» til Jimi Hendrix bombefly-imitasjoner under fremføringen av «Star Spangled Banner».

Da jeg var på «Woodstocks» 25-årsjubileum i 1994, kjørte jeg opp foran scena da Joe Cocker fremførte «With a Little help from my friends», akkurat slik han gjorde det i 69.

I kid you not!

Magisk, akkurat slik «Månefestivalen» helt sikkert nå blir i «hjertet av Gamlebyen».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags