Magne Aasbrenn er en av fire fredagsspaltister som jevnlig gir til beste sine meninger om mange ting, og først og fremst på sitt foretrukne målføre. Han er jo leiar i Noregs Mållag.

Fredag 20. januar skrev han en kommentar med tittelen: «Herfra til verdens ende» som speilet tilbake til en fast spalte i Fredriksstad Blad på 1960- og 70-tallet. I år feirer Fredrikstad sitt 450-årsjubileum med mye festivitas gjennom året. I 1967, altså for 50 år siden, feiret byen sitt 400-årsjubileum. Også da med mye festivitas med offisielt besøk av kronprins Harald som da var 30 år, og Sonja var fremdeles en hemmelighet.

Et av Aasbrenns poenger er hvor lite vi vet om fremtiden. Vi har en tendens til å stikke fingeren et eller annet sted; i lufta, i jorda, i munnen eller hvor som helst og si med sikker stemme: «Sånn blir det i fremtida, i hvert fall i hundre år til!»

I Fredrikstad bys historie kan vi lese om tiden på 1960-tallet. Visjonenes tid kalte noen det. Gjenoppbyggingen av landet var i godt gjenge, og etter den tids målestokk også i Fredrikstad. I 1964 ble Glemmen kommune innlemmet i Fredrikstad, og derved fikk byen tilgang til arealer for vesentlig boligutvikling. Kråkerøybrua og Fredrikstadbrua var på plass allerede i 1957, og noen syslet med tanker om en gjennomfartsåre også.

Men de store visjonene var det ordfører Ragnvald Gundersen som sto for. Det eneste fornuftige vil være å betrakte hele Fredrikstad-Sarpsborg distriktet under ett, og arbeide for en plan som vil dekke hele Nedre Glomma-regionen, sa han. Vi er i 1964, og daværende sjef i Norges Bank, Erik Brofoss sa: «Det er nok å gå opp på brua her i byen, så forstår man jo at disse områdene er en naturlig, sammenhengende enhet.»

Ragnvald Gundersen og hans likesinnede var åpenbart femti år for tidlig ute.

Regionalplanråd ble etablert og arbeidet med en plan for Nedre Glomma ble iverksatt, men i god smaalensk tradisjon stoppet alt opp etter en tid fordi alle var mest opptatt av sine lokale, navlebeskuende interesser. Det ble som det ble, og i Fredrikstad var man tilfreds med å være fylkets «hovedstad». Ragnvald Gundersen og hans likesinnede var åpenbart femti år for tidlig ute.

Lite, eller ingen ting, visste vi i 1967 om «olja» som i de neste generasjoner skulle løfte den norske velferden – og den personlige selvopptattheten – til uante høyder. Ingen tenkte at det var litt bakvendt at fylkets sentralsykehus skulle ligge så usentralt til i fylkets geografiske ytterkant, et pent område, men dog. Ingen hadde tanker om at vi skulle slutte å bygge store skip på Værste på Kråkerøy, og at området skulle utvikles med fotballstadion, høyskole og helsehus.

I 1967 var det ingen som snakket om ytterligere en ny storkommune som skulle omfatte Fredrikstad, Kråkerøy, Onsøy, Rolvsøy og Borge. Det var ingen som snakket om bygging av en stor, innendørs fotballhall på et jorde på Rolvsøy, med stor parkeringsplass og masse butikker i hele underetasjen.

Eller at hele området skulle utvikle seg til å bli et gedigent handels- og næringssenter strategisk beliggende mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Det var et kjempeløft at Stjernehallen ble bygget litt nord for Bratliparken, og at vi etter hvert skulle få et av de beste ishockeylagene i Norge. I fotball var vi jo best allerede, og ingen tenkte at det ikke skulle vare til evig tid.

Ny boligbygging skjøt fart på 1970-tallet. Den gang var det ingen som snakket om fortetting rundt jernbanestasjonen på Cicignon fordi det var der fremtidig utvikling ville skje. Nei, det ble Pettersand, Labråten, Oredalsåsen, Ambjørnrød og Krabberød osv. i den tidens Fredrikstad. Toget fra Moss og Råde stoppet jo på Ørmen og Onsøy og Seut, og til og med på Frydenberg, før det kom til Grønli og Fredrikstad stasjon på Cicignon.

I våre dager skal til og med sykehus, gamlehjem og barnehager lønne seg - for noen.

Nei, vi vet lite om fremtiden. Det er et problem i dag at vi lever i det tidsjagende kortsiktighetssamfunnet. Noen har bestemt at alt skal «lønne seg». I visse sammenhenger snakkes det om samfunnsøkonomisk nytte uten at begrepet er godt definert. Hvis dagens investerings- og finansieringsmodeller hadde vært i bruk på samme måte under byggingen av landet i forrige århundre, det være seg jernbane, veier eller kraftutbygging, ville ingen ting vært lønnsomt og ingen ting gjort. Det er en skremmende tanke. I våre dager skal til og med sykehus, gamlehjem og barnehager lønne seg – for noen.

Nå skal det planlegges og bygges ny jernbane i vårt distrikt, samtidig med utbygging av veinettet med firefeltsvei både mot Råde og Sarpsborg. Alle som mener å vite noe sikkert om jernbanens betydning for fremtiden i Fredrikstad er sikre på at utviklingen vil skje rundt Grønli og nærliggende områder; les gangavstand. Her skal det bli fortetting av boliger, utvikling av handel og næringsvirksomhet og alle skal gå, sykle og reise med toget.

Hvis det er sant, som fylkesplanen antyder, at vi i løpet av de neste to generasjoner skal få en befolkningstilvekst på mer enn femti tusen mennesker i Nedre Glomma-regionen må det bygges solid i høyden både i Fredrikstad og Sarpsborg hvis alle skal bo i gangavstand til jernbanestasjonen, eller kollektivknutepunktet som det også kalles.

For femti år siden var det ingen som så for seg hvordan det ser ut på Værste på Kråkerøy i dag, og ingen tenkte seg muligheten for det som i dag ligger rundt Dikeveien på Rolvsøy. Allikevel er de som mener å ha noe å si i byen skråsikre på at det aldri kommer til å bli noe mer enn det det er i dag i området Rolvsøy, Greåker, Nylende og Tindlund.

Jeg er like skråsikker på at det er i de områdene utviklingen vil komme. I disse byjubileumstider snakkes det så mye om viktigheten og nødvendigheten av godt samarbeid for å løse fremtidens utfordringer. Ragnvald Gundersens femti år gamle visjon er overmoden, og det eneste fornuftige i vår Nedre Glomma-region er at byene Sarpsborg og Fredrikstad slår seg sammen til en, stor kommune, og i den konteksten søker å utnytte mulighetene på begge sidene av Glomma mellom bysentrene.

Da vil alle klarere se at det eneste fornuftige og fremtidsrettede å etablere det nye kollektivknutepunktet på Rolvsøy med både IC-bane og bybaneløsninger tilknyttet.