Naturen virker så harmonisk. Hvis naturen er det, så kan vel jeg også være det?

Det er da jeg setter meg ved havet, skriver Ingrid Aarrestad Østang om sine øvelser i å gi helt slipp og tørre å utfordre sin egen komfortsone.

Det er da jeg setter meg ved havet, skriver Ingrid Aarrestad Østang om sine øvelser i å gi helt slipp og tørre å utfordre sin egen komfortsone. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Ingrid Aarrestad Østang skriver om å gi slipp på de faste rammer i tilværelsen. Hun kaller det å ha tillit til livet.

DEL

KronikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

Lyset skaper et spill av grønt liv i bladverket. Fuglene har kvitret siden morgenrødmen, men jeg hørte dem ikke før nå. Jeg bekymret meg så hardt for hvordan fremtiden vil bli.

«Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus. (…) Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv.» Kjente ord, som står et sted i mormors gamle Bibel. Og disse velbrukte ordene er ikke alene om å fortelle et slikt budskap. Religiøse ledere, guruer og selvutviklings-lærere verden over forkynner det samme: vi bekymrer oss unødvendig mye for fremtiden.

Ingrid Aarrestad Østang.

Ingrid Aarrestad Østang.

Balansekunst. Men hvor går balansegangen mellom å leve i total tillit på den ene siden, og å planlegge hvert minste lille skritt på den andre siden? Skal vi, som den jamaicanske guruen Mooji sier, bare la skoene begynne å gå – for så å hoppe oppi dem og se hvor de bærer? Ja, skal vi rett og slett lene oss tilbake og bare la livet komme til oss som det vil? Eller skal vi kontinuerlig sette oss mål og jobbe jevnt og trutt med å oppnå dem, og aldri, aldri hvile det grann?

Faktum er at vi trenger brød på bordet. Og alle regningene skal jo betales. Sånt noe trenger ikke fuglene som flyr under himmelen å bekymre seg over. Og det gjør de nok heller ikke. Tvert i mot, de ser ut til å nyte og prise det livet de er en del av. Unntaket er kanskje den rugende måka i det gamle furutreet.

Hun ligger medøynene på stilk, og passer iherdig på sine sprekkeferdige egg. En allianse av pilende og hylskrikende familiemedlemmer er sporenstreks på plass når den sorte kråka – eller jeg - kommer litt for nære.

Men bekymret? Nei, de virker ikke egentlig bekymrede. Men det er altså jeg. Og mange med meg. Et innebygd bekymringssystem i hjernen? Eller noe vi har plukket opp gjennom år med bekymrede folk rundt oss?

Hjertelig liv. «Å leve fra hjertet» heter det. Ja, hvordan ville verden vært om vi levde mer fra hjertet? Vi har vel alle hørt om mennesker som har vært alvorlig syke, og som etter å ha blitt friske igjen la om livet sitt. Begynte å følge drømmene sine, sluttet i en jobb de aldri egentlig hadde likt, tok den turen til Borneo de alltid hadde drømt om, men aldri hadde «rukket» å dra på. Er det sånn at vi må vente til vi blir alvorlig syke før vi våger å ha mer tillit til livet?

«Lytt mer til hjertet», er det mange som sier. Meg selv inkludert. For hjertet har en visdom som hjernen ikke har. Vi må bare rekke å lytte til det. Å lytte til hjertet fordrer nemlig at tar oss tid til å være litt stille en gang i blant. Jeg tror det er sånn fuglene lever, gjennom hjertene sine. Fra hjerte til hjerte svever de under himmelen, uten så mye som en eneste verdenskrig seg i mellom.

Hjernetrim. Den store ferja glir rolig fremover borte i horisonten. Den ser ut til å ha all verdens med tid. Fingrene mine glir raskt over tastaturet. Jeg studerer båten og lurer på om jeg bør skrive litt roligere. Men det gjør jeg ikke. Nå er det jo sånn at vi mennesker, i tillegg til våre bankende hjerter, også er utstyrt med en velutstyrt hjerne. Og selv om hjernen i vår moderne tid ofte ser ut til å bli litt overbrukt, kan den, brukt riktig, hjelpe oss til å gjøre virkelighet ut av drømmene våre.

Den er god til å undersøke, planlegge, kalkulere, lage strategier og systemer ut av kaos. Som psykologspesialist Sondre Risholm Liverød sier: «Hjernen er selve datamaskinen, det psykiske operativsystemet vi bruker for å orientere oss i tilværelsen». Ja, hjernen, brukt på riktig måte, er vår venn. Jo mer jeg tenker på det, jo mer forstår jeg at det å ha tillit til livet handler om å lære seg å bruke hjernen og hjertet sammen. Jo, det må være sånn. 

Det er skummelt å skape sin egen arbeidsdag, ikke vite hvor mye man kommer til å tjene denne måneden – eller i år for den saks skyld.

Å hvile i fred. Og midt oppi all hjerne- og hjerteaktivitet, trengs en pustepause en gang i blant. Jeg ser at noen brunbeisede kuer har lagt seg ned på gresset nede ved det glitrende havet. De har gresset i mange timer og tar seg en velfortjent pust i bakken, lar maten få gli gjennom alle de fire magene - og slikker fredfullt sine sommerferske kalver.

Jeg legger merke til at heller ikke de virker bekymrede. Ikke en gang over å ta seg en skikkelig lang pause i all gressinga. For det kan ta på å gresse – i alle fall om det er det vi gjør hele tiden. Forstår du metaforen? Mange av oss unner seg nemlig ikke en eneste liten hvilepause i løpet av arbeidsdagen. I alle fall ikke en hvilepause for hodet. De er stort sett på hele tiden. Internett, mobil-apper, sms, whats-app, skype, ipad, ipod, tv, nettavis, Facebook, chatte, snakke i telefonen, sjekke nyhetene… 

Burde det ikke egentlig finnes et ordentlig avslapningsrom på hvert et kontor rundt om i det ganske land? Et rom med en sofa der man med god samvittighet kan ligge og strekke sine mager en stund, akkurat som kuene? Kanskje med litt bølgeskvulp og måkeskrik, noen fugler som kvitrer og en forsiktig sommervind som flagrer gjennom øregangene som bakgrunnsmusikk.

Å gi helt slipp. Å ha tillit til livet er en kunst. En livskunst. Som all annen kunst, tar det tid å lære seg det. Noen av oss foretrekker trygge rammer, å vite hva fremtiden bringer sånn noenlunde hele tiden og å planlegge livet i detalj. Andre, som meg, velger å gi slipp - helt slipp. Det er skummelt. Det er skummelt å skape sin egen arbeidsdag, ikke vite hvor mye man kommer til å tjene denne måneden – eller i år for den saks skyld.

Men jeg har valgt det sånn. For meg handler det om å øve seg opp i å ha tillit til at vi kan skape et godt liv med de ressursene vi har i oss. Og å tørre å utfordre sin egen komfortsone. Så jeg får ta støyten. Jeg får ta i mot frykt, uro og usikkerhet. Det er da jeg setter meg ved havet. Det er da jeg ser på ferga. På kuene. På måkene. På fuglene under himmelen. For selv ikke kråka i sin sorte fjærdrakt ser nevneverdig bekymret ut der hun sitter på en kvist og studerer måkemor.

Naturen virker så harmonisk. Hvis naturen er det, så kan vel jeg også være det? Det begynner å ane meg at det kanskje bare var meg som var bekymret denne solfylte dagen ute i havgapet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken