Få folkeskikken tilbake

«Hva med å nekte noen å slippe inn i kjørefeltet fordi de ikke virket helt lokalkjent og kjørte krøkkete? Det er vår rett, la de andre svette», illustrerer Sigrid Sollund om hvordan vi tviholder på vår rett i enhver situasjon i hverdagen.

«Hva med å nekte noen å slippe inn i kjørefeltet fordi de ikke virket helt lokalkjent og kjørte krøkkete? Det er vår rett, la de andre svette», illustrerer Sigrid Sollund om hvordan vi tviholder på vår rett i enhver situasjon i hverdagen.

Av

Hvorfor blir vi så lite hensynsfulle i så mange situasjoner? Kanskje er det stresset og mangelen på tid vi stadig lider under, skriver Sigriud Sollund i denne kronikken. NRK-profilen er aktuell med en ny bok om skikk og bruk, og gjester Litteraturhuset denne uken.

DEL

Kronikk

At vi skal gjøre vår plikt og kreve vår rett er en gammel, sosialdemokratisk læresetning som de fleste norske partier kunne brukt som slagord. Ikke bare er det lett å forstå, det er også fornuftig. Vi skal bidra, men vi skal ikke la oss utnytte. Samtidig kan det virke som om vi er blitt i overkant opptatt av hva vi har rett på, og for lite bevisst på om vi må tviholde på den retten i enhver situasjon. Ikke i rettssalen eller på arbeidsplassen, men i hverdagen:

Skal vi strene over gaten, selv om sjåføren i bilen like ved må bråbremse med hjertet i halsen? Naturligvis, vi har jo rett til det. Hva med å nekte noen å slippe inn i kjørefeltet fordi de ikke virket helt lokalkjent og kjørte krøkkete? Det er vår rett, la de andre svette. Tviholde på setet på bussen selv om mannen i midtgangen ser både sliten og skral ut? Jeg var her først og kan bare se en annen vei. Hva med å slippe han bak meg i kassakøen med to varer i kurven? Min tid og min toppede handlevogn er tross alt viktigere, de andre får vente.

Hvorfor blir vi så lite hensynsfulle i så mange situasjoner? Kanskje er det stresset og mangelen på tid vi stadig lider under. Vi haster mellom jobb, trening, studier, barnehagen og hjemmet. Hele tiden med propper i ørene og med full konsentrasjon om mobilskjermen. Da blir vi ikke særlig oppmerksomme på det som skjer rundt oss. Til det er vi alt for opptatt av å sikre oss selv, få plass, komme først – og for all del ikke få en mindre bit av kaka enn det vi mistenker at de rundt oss får.

I en ny bok jeg har skrevet om skikk og bruk, handler mye om folkeskikk (og ikke minst om alle situasjonene der folkeskikken virker påtakelig fraværende). Du kan slå opp i boka hvis du lurer på hva du skal ha på deg i bryllup eller hvilken gave du kan gi konfirmanten. Men det som virkelig engasjerer er hvordan vi er mot hverandre i hverdagen. På butikken, på toget, på jobben, i selskap, på restaurant eller på treningssenteret. Bare tenk så mange irritasjonsmomenter vi kan møte i løpet av en dag. De er med i boka, sammen med råd til hvordan vi kan samhandle bedre.

Noen ganger er vi hensynsløse fordi vi ikke vet bedre, vi kjenner ikke kodene og kan fornærme andre uten å vite det. For det er neppe vondt ment hvis vi innleder en samtale med en homofil person med spørsmålet hvordan gjør dere det egentlig? Eller sier til en kvinne med afrofrisyre at jeg må bare få kjenne på håret ditt. Vi har bare ikke helt funnet kjørereglene i et samfunn som forandrer seg hele tiden. Andre ganger er vi bare for opptatt av oss selv og glemmer å tenke over hvordan det vi gjør og sier kan bli oppfattet av andre.

Vi trenger noen retningslinjer, og ikke minst trenger vi at vi ser opp og ser rundt oss. At vi tilbyr oss å hjelpe, smiler til andre og tar innover oss at vi tross alt ikke er alene i verden. Det kan gjøre andres hverdag bedre, men du verden så deilig det kan kjennes for den som viser hensyn også.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags