Blomsterlises unike streik: Streikebryter, det er meg det!

Lise Augensen må være den eneste som har vært gjennom en arbeidskonflikt der hun selv var den eneste streikende, streikevakt og streikebryter.

Lise Augensen må være den eneste som har vært gjennom en arbeidskonflikt der hun selv var den eneste streikende, streikevakt og streikebryter.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Les Lise Augensens morsomme fortelling om da hun gikk til streik hjemme. Det gikk bare ikke slik hun hadde planlagt.

DEL

SkråblikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

Streikebryter, altså er jeg å regne som illojal!

Med tre voksne gutter (to mer eller mindre halvvoksne og en fullvoksen) samt en hund (med ukjent diagnose) syns jeg nok var nok!

Dritt lei av å gå ifra et hus som så sann tålig greit ut i åttetida på morgenen for så å komme hjem til en slagmark på ettermiddagen (hvor attpåtil alle forventer middag).

Når du kommer hjem etter ni timers jobb hver dag og blir møtt med bløte håndkler i spisestuestolene, kniver med enorme mengder inntørket nugatti, stekepanne med eggerørerester og stekt bacon, toastjern med smeltet ost utover benken, Q-tips på alle hyller, gulv og vaskeservanten, smuler som knaser på både kjøkkenbenk og gulv, skitne klær i stoler, på bad, på gulv, ja alle andre steder enn på vaskerommet og allikevel alltid en full haug foran vaskemaskinen som jeg tydeligvis aldri kommer i mål med – år etter år.

For ikke å snakke om sokker – brukte sådan! På absolutt alle de merkligste steder kan jeg gå på sokkesanking.

Hadde det bare vært en kurv eller tre. Det skulle jeg ha taklet.

Og amerikanske serier skal jeg slutte å se på. Så glamorøst som i Wisteria Lane er det langt i fra her i huset hvor jeg bor.

Tviler sterkt på at Henrik hadde satt på flere vaskemaskiner om jeg hadde satt meg på vaskemaskin iført sexy kjole og høyhelede sko.

Etter årevis med «gnål og gnell» fra min side, bestemte jeg meg for at nok var nok! Til og med jeg var nå blitt trøtt på å høre meg selv «mæle», true (selvfølgelig tomme trusler), bli sur, sint for så til slutt å heve stemmen til  ingen nytte selvfølgelig.

Her måtte handling til!

Så jeg satte meg et mål! Ikke handle inn for mye godt til kjøleskapet! Kun nødvendig og kjedelig pålegg til matpakker (som selvfølgelig jeg smører) og det beste av alt, jeg skulle slutte å vaske tøy! Jeg skulle bare la den haugen (fjellet som til tider ligner Mount Everest) vokse til uante høyder!

Her skulle rene underbukser ta slutt, rene sokker skulle slites for å finne, hettegensere og yndlingsjeansene skulle være møkkete og aldri mer bli rene – så sant de ikke gjorde det selv. Middag – ikke farlig for min del. Jeg har knekkebrød på jobben og strengt talt, så kunne jeg ha godt av å miste de fem kiloene jeg har dratt på meg det siste året.

Når jeg kom hjem og fant fuktige håndkler og skittentøy i stoler, tok jeg haugen og bar det opp i sengen til den personen det tilhørte. Lite morsomt å legge seg på kvelden med fuktig madrass og skittentøyet som hodepute.  Kanskje det ville være en vekker?

Jeg var klar til kamp!

De to første dagene var intet problem. Det var rene klær nok og mat nok i kjøleskapet så alle ante fred og ingen fare (selv om de 10-12 daglige telefonene kom mot slutten av arbeidsdagen hver dag, hvor «hva skal vi ha til middag» var den skjulte agendaen)

Dag tre derimot, begynte anklagene om når diverse klær skulle vaskes. Det var nesten litt Kasper og Jesper og Jonathan, over det hele. «hvor er buksa mi og hvor er skjorta mi» (les:hettegenseren min) og om vi aldri mer skulle ha «ordentlig» middag. De holdt nesten på å dø av sult..!

De to yngste savnet pizza, taco, ris, spagetthi og kyllingfileter. Den eldste, altså Henrik nevnte stadig vekk (i bisetninger) at han gledet seg til høst med fårikål, ribbe, fisk, pinnekjøtt, flesk og duppe – og poteter med saus og alt annet som hører høsten til.

Ingen ante noe som helst om min streikeprosess som pågikk for fullt i det skjulte.

Hvor gikk det gæærnt, tenker jeg?

Jeg var jo så godt i gang med å oppdra dem, før det altså glapp.

Jeg tror det var den enorme haugen av skittentøy på vaskerommet og den minst like store haugen av rent tøy og de to fulle tørkestativene med tøy som måtte brettes og som jeg ikke holdt ut å gå forbi hver dag eller kanskje at jeg selv ikke hadde noe håndkle da jeg kom ut av dusjen (for det hadde noen andre tatt i mangelen på rene i skapet), kanskje var det lysten på hjemmelaget pizza fredagskvelden, eller kanskje var det lysten på egg & bacon til søndagsfrokost som som ødela hele opplegget. Jeg resignerte. Gjorde meg selv til en streikebryter.

Illojal! Ja, mot meg selv!

Så, det eneste jeg oppnådde var enda mer jobb til meg selv. For å komme i mål med vasking og bretting av tøy.  Tilbake til å lage to middager, en til den største «gutten» som ikke er så glad i enkel mat, men som elsker husmannskost – og en til de to minste (som ikke lenger er små) som elsker junkfood og raske middagsløsninger.

Hvor gikk det så gæærnt i oppdragelsen? Og når ble putene under armene så store at de ikke klarte å gjøre en innsats selv?

Det er nok helt og holdent min egen feil. Ofte har jeg ment at alt går raskere om jeg gjør det selv istedet for å bruke tid på å forklare, true, kjefte og smelle osv.

Jeg har nok vært den som har bidratt til at putene har blitt altfor store – kun med «ris til egen ræv» som lønn for strevet.

Når jeg googlet «husmor» på nettet fant jeg dette.....

I 1951 gir Husmorforbundet følgende råd til norske kvinner på rasjonaliseringskurs.

Husmora skal ikke ha mer å gjøre enn at hun har krefter og tid til overs:

1. til å være glad,

2. til å interessere seg for mann og barn,

3. til absolutt å ha en selvstendig interesse og hobby,

4. til å ha krefter og lyst til å elske

Jada såh! Ingen vits i å gå igjennom de punktene vel? Tross alt fra 1951.

Men, siste ord er ikke sagt og selv om jeg resignerte som streikevakt har jeg nå gått til Plan B.

Så får vi se....

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken