Derfor trenger vi fortsatt 8. mars

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Camilla Eidsvold oppsummerer historien og gir status for kvinnekampen i dag.

DEL

Leserbrev

Denne dagen startet som en del av kvinners krav om stemmerett, i København 1910, på den andre internasjonale sosialistiske kvinnekongress. Det var den tyske feministen Clara Zetkin som ønsket at det skulle innføres, etter modell fra New York, hvor kvinnene allerede i to år hadde markert behovet for rettigheter i tråd med det mennene hadde. Allerede året etter ble dagen markert i flere land.

Den fikk fort mer betydning enn noen trodde da det 8. mars 1917 demonstrerte kvinner i St. Petersburg. Dette ble opptakten til den russiske revolusjonen.

I Norge fikk kvinner stemmerett i 1913, og var blant de første, men markeringen av 8. mars kom ikke ordentlig på agendaen før i 1920 da kvinneforbundet i Arbeiderpartiet satt det ordentlig på dagsorden. De første markeringene var nokså beskjedne, men allerede i mellomkrigstiden var selvbestemt abort på agendaen. De første tiårene var dagen markert med kvinnemøter, mens 8. marstog og demonstrasjoner først så dagens lys etter andre verdenskrig.

I 1948 ble det gitt tillatelse til at åtte kvinner kunne gå etter hverandre med plakater på fortauet i Oslo. På plakatene sto det: «Likelønn - vår menneskerett fra papir til virkelighet», «Krig er forakt for liv, Fred er å skape» og «Forby Atomvåpen».

På 1970-tallet ble det gjennom blant annet Kvinnefronten blåst nytt liv i 8. mars i Norge og samtidig ble det bestemt av FN i 1975, at 8. mars skulle være den Internasjonale kvinnedagen.

Det måtte også på denne tiden være mange møter før en ble enig om hva årets paroler skulle være og det ble etter hvert også splittelser slik at mange byer hadde to demonstrasjonstog den dagen. Den politiske uenigheten var ikke stor. Mye av årsaken til uenighetene gikk på hvilke organisasjonsformer en skulle ha: En hierarkisk organisasjon eller en med mer flatere struktur.

Den største trusselen mot likestilling er ideen om at vi er i mål! Derfor er 8. mars viktig også i årene fremover.

Tiden har forandret seg. Tiden har gitt oss i Norge og de skandinaviske landene noen av de mest likestilte landene i verden. Vi har gode velferdsordninger som gjelder alle, gode fødselspermisjonsordninger, full barnehagedekning, menn som mer og mer vil og ønsker mer tid til barna, vi deler mer på husarbeidet osv. Så trenger vi da denne dagen?

Det er fortsatt slik at en kvinne i omsorgsyrker som jobber dag, kveld og natt har turnus, mens menn som jobber dag, kveld og natt har skiftarbeid: Det har mer status og de lønnes forskjellig hvor skiftarbeid har høyere lønn. Det er slik at en treårig utdannelse som for eksempel sykepleier betales mindre enn en treårig ingeniørutdannelse. Det er slik at i styrer over hele landet er det menn som befester toppstillingene. Det er fortsatt slik at 87 prosent av minstepensjonister er kvinner.

Jentene skal fortsatt være prinsesser og gutta Supermann. Jentene skal være pene, søte, flinke, slanke, intelligente og kjærlige, mens gutta skal være tøffe, kule og sterke.

Presset mot å se ut som sylslanke modeller er stort, og jenter sliter med selvbildet og følelsen av og være verdt noe. En av de høyeste dødsårsakene blant unge jenter er anoreksien. Samtidig er det jenter som dominerer på universitet og høyskoler og som velger de akademiske yrkene.

I 1948 var det plakater med slagord som «Likelønn - vår menneskerett».

I dag, 68 år etter, er vi ennå ikke der. Fortsatt er det nesten 40 prosent kvinner som har deltidsjobber, men for mennene er det 13 prosent.

Allerede i mellomkrigstiden kom de første kravene om selvbestemt abort, og vi så da den sittende regjeringen prøvde å ta denne muligheten fra oss, hvilken enorm motstand dette medførte. Hundretusenvis av kvinner og menn gikk igjen i demonstrasjonstog.

Norges rikdom de siste 50 årene mener alle er oljens fortjeneste, og mye av den er det, men det at kvinnene gikk ut i arbeid er den største verdiskapingen her i landet. Med at de gikk ut i arbeid økte Norges muligheter på en helt annen måte og gjorde at vi i dag fortsatt kan være det beste og rikeste landet i verden.

Vi har har hatt to kvinnelige statsministre og to kvinnelige finansministre. Vi har kvinne som leder for NHO og LO. Vi har kvinner som ledere i aviser og i bystyrer, men kvinner eier én prosent av verdens kapital, men menn eier 99 prosent. Ni av ti toppledere er menn,  så veien er lang – ennå.

I dag har vi en skummel og ny problemstilling. På grunn av oljebransjens fall øker arbeidsledigheten blant menn. Det er grusomt for dem som opplever dette, men i tillegg ser vi at et nytt problem har oppstått. I for eksempel Fredrikstad arbeider 50 prosent av kvinnene i deltidsjobb. Hvis mannen mister jobben, vil de slite enda mer, fordi kvinnen tjener mindre og i tillegg er i deltidsarbeid. Dette viser at det å ha en levelønn har større betydning enn vi tror.

MEN i dag hever vi plakater for likelønn og for heltid – igjen, men den plakaten vi løfter høyest er «Solidaritet for kvinner i hele verden». For det er mange land i verden hvor kvinner ikke har noe av de like rettene som vi har. Det er kvinner i verden som aldri vil ha muligheten til å velge det de ønsker fra klær, utdannelse, arbeid eller stemmerett.

Det er land i verden hvor kvinner fortsatt blir sett på som annenrangs menneske og kun er til for å tilfredsstille mannen med mat, stell og seksuelle tjenester. Det er land i verden hvor kvinner blir kjønnslemlestet, tvangsgiftet og voldtatt. Det er land i verden som nekter jenter utdannelse og hvor døtre blir solgt som slaver til velstående. Det er minoritetskvinner i dette landet som ikke har de samme mulighetene som andre.

Det er denne kampen vi i dag ser på som viktigst. Å gi disse kvinnene et lysglimt av håp om en bedre fremtid.

I 1948 bar kvinnene på fortauet plakaten med «Krig er forakt for liv - fred er å skape». Vi trodde vel alle at vi ble klokere og med alle disse tekniske duppedittene ble smartere, men når en ser til Syria, til Palestina, Eritrea, Kongo og Afganistan, ser det ikke ut til å være slik.

I krig er det kvinnene som lider mest, som oftest sitter igjen med minst og som bærer de største byrdene. Det er kvinnene som blir ansvarlige for å beskytte og de er enkene når mennene ikke kommer tilbake. For dem er det viktig at vi viser at vi ser dem. At vi bryr oss og at vi mener «Krig er forakt for liv - Fred er å skape».

Et av de aller største og vondeste problemene vi har på verdensbasis i dag er traficking. Kvinner kjøpes og selges som om de var en vare, for at menn skal kunne bruke kroppen deres som de ønsker. Menn tjener mer på traficking enn på å selge narkotika og jenter ned i åtte års alder selges som om de var en ting. Dette er en sak vi aldri må tie i hjel. Dette må vi på alle mulige områder gjøre det vi kan for å få slutt på.

Personlig er denne dagen en av de viktigste. I dag tenner jeg lys for min mamma, Turid. Hun brukte sitt liv til å kjempe for alle de rettighetene om frihet solidaritet og likestilling , vi  i dag kan nyte godt av. Hun gikk, sammen med mange av dere andre i front for at kvinner i dag har større muligheter og flere muligheter. På grunn av mamma kan jeg i dag stolt løfte haken og nesen og bære mine røde strømper, være kvinne og velge det jeg vil fordi jeg ønsker det og vil det.

Så jeg bærer denne flammen videre inni meg fordi jeg vil at alle kvinner skal få samme mulighet. For å kunne støtte Malala i hennes kamp for kvinners rett til utdannelse, for de syriske kvinnene og deres farefulle ferd over Middelhavet, for kvinnene som selges som sexslaver, men også for Miriam og Ronja, mine døtre og deres rett til å tjene det samme, velge det de vil av yrke og for å kunne ta makt fordi de er gode og dyktige, ikke fordi de er pene.

Den største trusselen mot likestilling er ideen om at vi er i mål! Derfor er 8. mars viktig også i årene fremover.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags