Gå til sidens hovedinnhold

Alle skal regnes som hele mennesker – som sjeler

Artikkelen er over 3 år gammel

Roskva Koritzinsky: «Mitt håp for dagen er at vi – alle sammen – fyller dette nye rommet med nyanserte samtaler.»

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Du sökte en blomma och fann en frukt.

Du sökte en källa och fann ett hav.

Du sökte en kvinna och fann en själ – du är besviken.

I kjølvannet av #metoo-kampanjen har jeg flere ganger tenkt på disse linjene fra Edith Södergrans dikt. Kjernen i likestillingskampen har vært, og er fremdeles, at alle mennesker, uavhengig av kjønn eller etnisitet, skal regnes som hele mennesker – som sjeler. Og sjelen er uoverskuelig, sammensatt, kompleks.

Du är besviken, skriver Edith Södergran. Over at mennesket du møtte, viste seg å være noe annet – noe større og mer sammensatt – enn du hadde sett for deg?

Det får meg til å tenke på debattene som utspiller seg i avisene og på sosiale medier. Idet Overgriperen blir framstilt som mer enn bare en utspekulert kyniker, later mange til å bli provoserte. Menneskeliggjøring ses som en trussel mot kampen som kjempes. Begge leire kaster statistikk på hverandre. «Menn får ikke omsorgsretten for ungene i barnefordelingssaker. De er overrepresenter i selvmord-  enslighets- og voldsstatistikken».

«Én av ti kvinner har blitt voldtatt. Kvinner tjener bare 86 prosent av menns lønn».

Begge disse partene har rett. Statistikken de viser til, stemmer. Og så? Hva gjør vi med det?

Tradisjonelt har det vært kvinnens oppgave å akseptere mannens mange sider – se ham som et helt menneske – mens mannen ikke har vært forventet å gjøre det samme. Kanskje er det her noe av sinnet melder seg. Skal vi nok en gang forstå, lytte, klappe og stryke? Står vi ikke da i fare for å lytte oss tilbake til det samme hierarkiet?

En av de positive effektene av #metoo, er det at flere menn har fått øynene opp for hvordan virkeligheten fortoner seg for mange kvinner. Det betyr ikke at vi dermed er fritatt fra oppgaven om å gjøre det samme. Mitt håp for dagen er at vi – alle sammen – fyller dette nye rommet med nyanserte samtaler. At vi ikke hopper bukk over de kompliserte diskusjonene bare fordi de ikke lar seg oversette til et slagord som kan trykkes på en t-skjorte. At vi lytter like mye som vi forteller. At vi tar innover oss det vi får høre. At vi ikke kaster vår egen og andres menneskelighet på bålet i iveren etter å forandre verden.

Kommentarer til denne saken