Gå til sidens hovedinnhold

Rebell, klovn eller seriøs kunstner?

Artikkelen er over 5 år gammel

Kunstkritiker Lars Elton venter å få svar på spørsmålet han stiller i tittelen.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vebjørn Sand ble verdensberømt i Norge da han i en fjernsynsdebatt i 1991 kom med det berømte spørsmålet om professorene ved kunstakademiene kunne tegne en hånd? Siden har klovnestempelet heftet ved ham. Har han nå endelig kvittet seg med komikerrollen?

Undrenes tid er ikke forbi. Tidligere i år skjedde det ingen ville trodd var mulig, nemlig at Vebjørn Sand (født 1966) fikk unisont positive kritikker for sin siste utstilling. Det var en solid overraskelse for kunstneren som gjennom hele karrieren har fremholdt at han er en klassisk maler med mester-ambisjoner.

Det er en holdning som ikke har vært «comme-il-faut» i det norske kunstmiljøet. Hans ubeskjedne fremtoning og selvpromovering har medført at han er blitt både en media-klovn og hakkekylling. Men tidligere i år skjedde det som ingen hadde forutsett. Ved åpningen i Oslo i mars skrev undertegnede og flere av mine kritikerkolleger positive anmeldelser av utstillingen «Individets valg».

«Individets valg» var en stort anlagt utstilling som viste bredden i hans produksjon. Flere nye malerier, som portrettet av abortpresten Børre Knudsen (1937–2014), markerte hans solide maleriske teknikk og komposisjonsmessige raffinement. Jeg hevdet i min anmeldelse i Dagsavisen at Vebjørn Sand er inne i en positiv utvikling der han kombinerer barokkens svulstighet med impresjonistiske abstraksjoner.

Det var spesielt serien «Scener fra andre verdenskrig» som gjorde inntrykk. Der han tidligere hadde malt middels gode portretter, mytiske motiver, isfjell og pingviner, var motivkretsen nå byttet ut med en av de verste menneskeskapte katastrofene i moderne tid.

Maleriserien «Scener fra andre verdenskrig» har vært forløsende for Vebjørn Sands omdømme. Grunnen til kritikernes positive respons var at han hadde funnet en tematikk som oppleves relevant – ikke minst i en tid der voldelige terrorgrupper som IS utviser bestialitet av sjeldent kaliber. Serien viser både krigens redsler og motstandskampen.

Mest kjent er bildet fra Wannsee-konferansen, der nazilederne kom frem til «den endelige løsningen på jødeproblemet» – eller planleggingen av dødsleirene og utryddelsen av jødene. Maleriet fremstiller offiserene i stilige uniformer, sittende rundt et hagebord i en solbelyst, blomstrende hage.

Selve konferansen foregikk i januar 1942, så valget av sommerlige omgivelser er bevisst gjort. Det kan kalles historieforfalskning, men det er en dreining som gjør motivet perverst uhyggelig. Ved å fremstille ondskapens hovedpersoner i et vakkert og falskt lys skaper Sand en idyllisering som slår tilbake på betrakteren. Resultatet er at bildet får oss som ser til å ta inn over oss ondskapens menneskelige side.

Denne typen erkjennelser er ingen nyhet hos Vebjørn Sand. Men når han tidligere i karrieren har søkt å finne uttrykk for tilværelsens kompliserte sider, har de toneangivende miljøene i kunstverdenen ristet på hodet. Hans tidligere forsøk har hatt en svulstighet ved seg som i liten grad stemmer med tidsånden – selv om et bredt publikum verdsetter bildene hans.

Det har ikke akkurat hjulpet på anseelsen at Vebjørn Sand er en mester i å skaffe seg oppmerksomhet i media. I manges øyne har det gjort ham til en mediaklovn. Da han åpnet utstillingen i Oslo i mars, spanderte VG halve forsiden og tre sider inne i avisen til å brette ut krangelen med døtrene til skipsreder John Fredriksen, Cathrine og Cecilie. Han hadde malt et dobbeltportrett av dem på bestilling, og de ønsket å holde det innenfor sin private sfære. Men Sand hadde malt frie varianter av oppdragsbildet, og to malerier ble vist på utstillingen i Galleri Fine art i Oslo. Det likte søstrene dårlig.

Det ble ikke noe bedre da Vebjørn Sand ble intervjuet i Morgenbladet fredag samme uke som utstillingsåpningen. Der gikk han rett i strupen på undertegnede, og erklærte at han visste nøyaktig hva jeg ville skrive. Overraskelsen må ha vært stor da jeg samme dag leverte en positiv anmeldelse. Vi lo godt av det begge to.

Undertegnede har også vært en utløsende faktor i en av Vebjørn Sands tidligere mediefeider. I 2006 hadde han en enda heftigere krangel med Stein Erik Hagen etter at han hadde malt portretter av ham og hans daværende kone, Mille Marie Treschow. Min anmeldelse av portrettene i VG fikk Hagen til å skifte mening, fra å synes maleriene var flotte til å slakte dem. Krangelen ble en mediamaraton, og sjelden har to portretter vært årsak til så store medieoppslag.

Poenget med å henvise til mine egne tekster i denne sammenhengen er å vise omfanget av Vebjørn Sands bevisste bruk av media til å konstruere kontroverser rundt egen person.

Med den nye posisjonen de positive kritikkene har gitt ham, vil forventningene bli skrudd i været ved fremtidige utstillinger.

Med maleriserien «Scener fra andre verdenskrig» har han skaffet seg et momentum som det kan vise seg vanskelig å utnytte. Forhåpentligvis vil han vokse som kunstner og utvikle en ny seriøsitet som står i stil til hans uttalte ambisjoner. Utstillingen i Fredrikstad blir en lakmustest.

Kommentarer til denne saken