Gå til sidens hovedinnhold

Bob Dylan: All sannheten i verden?

Artikkelen er over 5 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bestill Fredriksstad Blad+ i 8 uker for kun 99,- og få tilgang til alt digitalt innhold.

24. mai fyller Bob Dylan, Robert Zimmerman som han egentlig heter, 75 år. Det er mange grunner til å reflektere over hva Dylan har betydd og betyr, fra han som 22-åring i 1964 slo fast at tidene forandrer seg, «The Times They are a-changin'» og advarte mot å stå i veien for utviklingen, « ... Your old road is rapidly agin', please get out of the new one, if you can't lend your hand ...».

I '64, var Dylan en del av borgerrettskampen og skrev en rekke samfunnskritiske sanger som gjorde at han, mot sin vilje, ble stemplet som sin generasjons talsmann. Året etter gjorde han opprør mot rollen som kassegitarspillende protestsanger. Han grep den elektriske gitaren og spilte bluespunk på Newport Folk Festival, og han slapp i løpet av 14 måneder tre album som forandret rockens retning, fyrt opp av ny poesi; «Bringing It All Back Home» (mars, 1965), «Highway 61 Revisited» (august, 1965) og «Blonde on Blonde» (mai, 1966).

Rett før han sjokkerte folk-puristene på Newport, i juli 65, kom det som mange mener er rockens mest sentrale sang, «Like a Rolling Stone».

Der hører vi en sint Dylan som ikke klarte å stoppe før sangen var over seks minutter lang. For to år siden ble den håndskrevne teksten til «Like a Rolling Stone» solgt på auksjon for over 15 millioner kroner.

Dylan har fulgt meg siden jeg i 1970 brukte alle pengene jeg hadde med meg på skoletur til Oslo til å kjøpe det som da var Dylans nyeste album, doble «Self Portrait». Lenge ansett som Dylans svakeste utgivelse.

Nestoren i amerikansk rockjournalistikk, Greil Marcus, åpnet sin anmeldelse av «Self Portrait» i Rolling Stone magazine med: «What is this shit?». I 1992 betegnet sanger/ låtskriver Loudon Wainwright III «Self Portrait» som en «interesting effort», i sin morsomme sang «Talking Bob Dylan». Men Dylans unge visdom fra '64 holdt stikk 45 år senere, i «The Times They Are A-Changin'» skrev han også følgende, «..For the looser now will be later to win..»

I 2010 ble «Self Portrait» gjenstand for en uventet renessanse, utgitt i en fire-cd-boks under tittelen «Another Self Portrait» i Dylans «The Bootleg Series». I et essay i utgivelsen innrømmet Greil Marcus at han hadde vært for rask på labben i 1970. I dag oppfattes «Self Portrait» som nok en milepæl i karrièren til sangeren/låtskriveren som har hatt størst innflytelse på kulturen i de siste 50 årene.

Da jeg en mandag morgen for halvannen måned siden ble vekket til den triste og sjokkerende meldingen om at David Bowie hadde gått bort, ble jeg nok en gang minnet på at det tynnes i rekkene til dem som formet rockmusikken og bidro til at den i årene opp til årtusenskiftet var det toneangivende kunstuttrykket.

Jeg måtte spille både Bowie og Dylan for å trøste meg selv.

På tampen av 90-tallet skrev Dylan sangen «Things Have Changed», en tittel og tekst det er vanskelig å ikke oppfatte som en kommentar til sin egen gamle tekst. Sangen ble først utgitt på soundtracket til filmen «Wonder Boys» i mai 2000 og sørget for at Dylan mottok både en Golden Globe og en Oscar for «Årets beste originalsang». I «Things Have Changed» synger Dylan «People are crazy and times are strange/ I'm locked in tight, I'm out of range/ I used to care, but things have changed».

Dylan, alltid ute på veien, opptatt med «The Never Ending Tour», der han søker tilflukt fra et eller annet, frykten for å synke som en sten, kanskje?, har åpenbart fått et annet perspektiv på tiden han lever i. En mann som har fått skrellet av seg alle illusjonene, som ikke bryr seg om hva som skjer?

I årene som har gått siden «Things Have Changed» har Dylan sluppet fire album med originalsanger, alle vel verdt å høre: En juleplate og et album inspirert av Frank Sinatra! Han har også skrevet det første bindet i sine memoarer, «Chronicles: Vol. One» (2004), bidratt til Martin Scorseses biografiske dokumentarfilm, «No Direction Home» (2005), laget 100 episoder av radioprogrammet «Theme Time Radio Hour», der han spiller favorittmusikken sin, og laget tv-reklame for undertøyskjeden Victoria's Secret. Han har til og med skaffet seg en hobby, han sveiser smijern.

I used to care? Vel.

Det er en setning i «Times Have Changed» som står ut som summen av all visdommen som Dylan har samlet på seg, en genial formulering som også dukker opp i min egen bevissthet stadig oftere; «All the truth in the world adds up to one big lie». «All sannheten i verden blir sammenlagt en eneste stor løgn.»

15 år etter at Dylan så foraktfullt tydeliggjorde hva sannhet betyr for ham, står verden oppe i det som må beskrives som en sammenhengende serie kriser, i vesentlig grad utløst av at noen er overbevist om at de vet hva som er sannheten.

 

Kommentarer til denne saken