Glad det er mange debatter. Det betyr at kulturfeltet vokser

Ord i Grenseland har blitt en innarbeidet festival med den svenske forfatteren Mustafa Can som trofast gjest. Kultursjefen skriver at tilnærmingen spriker i festivaldebatten.

Ord i Grenseland har blitt en innarbeidet festival med den svenske forfatteren Mustafa Can som trofast gjest. Kultursjefen skriver at tilnærmingen spriker i festivaldebatten. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

– Det pågår en rekke kulturdebatter på samme tid, skriver kultursjef Ole-Henrik Holøs Pettersen og nevner blant annet om støtte til prosjekter, om hva man vil med festivaler og om det med profesjonalitet menes kvalitet eller profesjonalitet som yrkesvei.

DEL

KronikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For oss som jobber i Kulturetaten i kommunen er engasjement for retningsvalg innenfor kulturpolitikken viktig. Jeg er derfor svært glad for at det rører seg debatter på flere hold i kulturfeltet om dagen. Dette vitner om at kulturfeltet er voksende og at et høyt aktivitetsnivå tvinger frem prioriteringsdiskusjoner. Jeg merker meg imidlertid at det nå pågår flere debatter i debatten.

Skal Fredrikstad løfte seg som kulturby, er imidlertid min klare oppfatning at man er avhengig av en politikk som er mer spisset og at det må satses mer på kompetansemiljøene.

I den siste tids meningsutvekslinger på nett og i avisspaltene ser jeg på den ene siden en festivaldebatt der tilnærmingene spriker. Noen ønsker at festivalene skal bidra til å fremme byens historiske attraksjoner eller styrke byen som besøksmål, mens andre mener at festivaltilskuddene skal sikre byen nasjonal oppmerksomhet som fagtung kulturby der kunstnerisk eller faglig betydning skal vektlegges, mens andre igjen vektlegger festivalenes betydning for sosiale fellesskap og lokal identitet. En annen debatt er debatten som scenekunstaktørene har reist, som ønsker å dreie mer midler mot færre aktører med mål om å fremme profesjonalitet i scenekunstfeltet.

Hva angår prioriteringen av tilskudd, så er det like mange meninger om det som vi har søknader, varierende mellom 200 og 250 søknader i året. Søknadene fordeler seg på ulike ordninger der de største er driftstilskudd til lag og foreninger og tilskudd til kunst- og kulturtiltak. Fra høsten får vi også en ordning med egne vurderingskriterier for festivalene, og det blir etablert en stipendordning for nyskapende produksjoner i offentlig rom.

Prioriteringene vi gjør som fagetat gjøres i fellesskap av en større gruppe med fagkonsulenter, og til sist av kultursjef. I vurderingene legges det til grunn både føringer fra Bystyrets vedtatte kulturplan, kunstnerisk kvalitet, budsjettstørrelser og inntektspotensial, faglig utvikling, profesjonalitet, gjennomføringsevne, samarbeidssynergier, eller det faktum at det fra år til år er ulike kulturpolitiske prioriteringer som ligger til grunn. Grunnlovsjubileet, stemmerettsjubileet eller byjubileet er nylige eksempler.

Viktig er også hvilke konsekvenser et kommunalt tilskudd har for muligheten for tilskudd fra fylke og stat. Til sist avgjør politikere hvem som får hva i tilskudd. I enkelte tilfeller gjøres politiske endringer i det som var kultursjefens forslag.

Debatten om hvordan tilskuddene bør fordeles er en sunn debatt og kan bidra til at vi i Fredrikstad oppnår en styrket forståelse av hvor vi vil med kulturfeltet. Samtidig tror jeg det er viktig at man blir enige om hva man diskuterer. Det fremstår uklart om man diskuterer kunstnerpolitikk eller kunstpolitikk, altså hvorvidt man diskuterer profesjonalitet i betydningen kvalitet i kulturfeltet eller profesjonalitet som yrkesvei.

Kommunes rolle i dette landskapet er flerdelt, men jeg tror det er vesentlig for debatten videre at man ikke blander sammen kommunens roller som tilskuddsyter og oppdragsgiver. Når kommunen gir oppdrag til kulturaktører for eksempel gjennom Den kulturelle skolesekken, så er vi underlagt nasjonale rammeavtaler (fremforhandlet av KS med Musikernes fellesorganisasjon, Norsk forfattersentrum m.fl.) og når vi kjøper tjenester av kulturaktører er det en fremforhandlet avtale eller anbudsprosess.

Disse avtalene er Fredrikstad kommune forpliktet til å forholde seg til, men dette må ikke blandes sammen med kommunens etablerte tilskuddsordninger for aktivitet i byen. Disse har til formål å sikre nyskapning, kvalitet og bredde i kulturtilbudet, altså å drive kunstpolitikk.

Skal vi styrke kunstnerøkonomien, så er det også et spørsmål om det er aktivitetsmidler til enkeltstående scenekunstoppsetninger som alene er redskapet for å stimulere dette, eller om det må helt andre virkemidler til? Dessverre mangler Fredrikstad kommune tilskuddsordninger rettet mot de kreative fasene i kunstnerskapet, slik som tilskudd til utviklingsprosjekter eller atelierordninger. Ei heller har vi arbeidsstipendordninger og få muligheter for faste basistilskudd til frie grupper og ensembler.

Samtidig blir det stadig viktigere med ordninger som stimulerer entreprenørskapet og evnen til publikumsutvikling, forretningstenkning og drift også blant kulturaktørene, slik flere av de nye ordningene til Norsk kulturråd har til hensikt å stimulere.

Alle disse er ordninger man over tid bør vurdere varianter av også i Fredrikstad, men det er naturligvis både et politisk og et økonomisk spørsmål. Skal Fredrikstad løfte seg som kulturby, er imidlertid min klare oppfatning at man er avhengig av en politikk som er mer spisset og at det må satses mer på kompetansemiljøene. Det betyr både på institusjonene, de unge som etablerer seg innenfor det frie profesjonelle kulturlivet og at man må tiltrekke seg flere både private, statlige og fylkeskommunale arbeidsplasser innenfor kultursektoren. I sum bidrar dette til å bygge sterke fagmiljøer som drivere for utviklingen.

I lys av regionreformen er dette perspektivet mer aktuelt enn noen gang, og slik jeg påpekte i min kronikk 5. februar i år, så vil man særskilt politisk fra storbyen Fredrikstad sammen med fylkesnivået benytte regionreformen som anledning til å sikre en tydeligere og mer offensiv satsing på kulturfeltet, der man må vektlegge både en mer ambisiøs festivalpolitikk, ha en ambisjon om mer frie tilskuddsmidler til kulturfagmiljøer av regional betydning, samt ta ansvar for at det nye Viken inntar en sterk og tydelig posisjon som regional kulturutvikler som mobiliserer og samordner kulturkrefter i regionen. Sentralt i dette står også arbeidet med å sikre et regionteater i Fredrikstad.

Flere meningsklynger er i ferd med å dannes. Som resultat av byjubileet har vi etablert et festivalforum som hadde sin første samling i våres og som skal samles igjen til høsten. I september får vi nå også en møteplass for det profesjonelle scenekunstfeltet og i oktober blir det fagdag for kunstnermiljøet med fokus på produksjons- og utviklingskår.

Parallelt med dette skal vi i Kulturetaten legge frem både kommunens kulturplan, en ny ordning med egne vurderingskriterier for tilskudd til festivaler, og på nyåret en arrangementsstrategi for de mer populærkulturelle tiltakene. La oss håpe at disse fagdagene og tiltakene kan bidra til fornyet fokus på kulturpolitikken i byen!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken