Alle tiders by

Bildetekst

Bildetekst

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Kommentar 

Overskrifta her er tatt fra e bok som ble redigert av Terje Carlsen og Erik Skogstrøm i 1992. Boka het «Fredrikstad: Alle tiders by» og hadde flotte bilder tatt av Tor Greiner Jarild. Kapitla hadde den vanlige rekkefølga vi er vant til i byhistorikken, fra «Glomma gir liv» via «Gamlebyen» til «Omstilling og allsidighet i industrien».

Nå som Anno er slutt etter å ha gått tre kveldær i uka sia nyttår, er tida inne for å gjøre opp status.

Og den gamle boktittelen er den som best oppsummerer det vi har sett. Én ting er konkurransen mellom deltagerane og den spenninga den har ført med seg, en annen ting er bildebruken og vignettane som bør ha åpna øya hos folk her for den byen vi er så heldige å bo i.

Standardbildet av Fredrikstad, hva er det? Jo, i mange tilfeller ser vi nok for oss noen temmelig sletne greier.

Nedlagt industri der busk og kratt tyter ut av sprukne teglsteinsveggær. Rustne kraner som ikke brukas lenger.

Et fotballag som aldri igjen ser ut til å nå opp mot gammal storhet. For å bruke Amerika som bilde-leverandør, så er vi litt sånn Detroit uten bilær eller et Springsteen-New Jersey der nordavind’ ulær gjennom knuste fabrikkvinduer – omtrent som han gjorde ved salig Seutelvens Mek. Helt til i år.

Med bara litt lureri har NRKs Anno fått oss til å se byen på en ny måte. Med drone eller helikopter flyr vi over pene tak og snorrette gater i Gamlebyen mot «Bydelen Isegran». Der har det aldri vært noen sånn bydel, men fordi bilder teller mer enn tusen ord, så er det lett å tenke seg at Isegran-landsbyen har stått der sia 1721 med løsbikkjer og høner og faktisk er væl så ekte som Gamlebyen, sjøl om det bara er en kulisse.

Jeg trur dessverre ikke så veldig mye av Anno Fredrikstad vil bli huska lenge av NRK-seerær ellers i landet.

Tenk bara på det vi nå sitter igjen med av Bergen etter første sesong av Anno: Jeg erindrer noen bakgårdær og noen trehus, og Enok med skjegget – resten har kokt bort i mediekålen.

Noe helt annet er hva Anno Fredrikstad kan ha gjort med folk her og den historia vi forteller oss sjøl om byen vi bor i. I vinter har det blitt mye mer tydelig at vi faktisk er en 1700-talsby som av uforklarlige grunnær har klart å overleve til vår tid. Detta smykket fra opplysningstida bor vi midt oppe i uten at vi helt ser det til hverdags.

Og en ting til: Det er’nte mange byær i verden som har et transportsystem som er ikonisk og unikt og kan bli kjent igjen av alle, á la to-etasjes bussær i London og gule drosjer i New York. Vi har et sånt et.

Vi har døm små, røde ferjene med 1700-tals-vollær og Fredrikstadbrua i bakgrunnen. Værstebrua – den store stiftemaskinen – er ikke dum, den heller. Du finner’nte helt makan noe sted, og sånn sett har Anno fått oss til å se vår egen by på nytt.

Ikke «byen som slutta å plystre» der skipsbyggeri etter skipsbyggeri ble lagt ner og Værste-ula slutta å ule mens dyktige industrarbeiderær ble Harry og endte på NAV – men en by der alle tidsepoker fra 1567 og oppover har satt tydelige spor, og der «jern og mettall» bara representerer én fase.

Å bo i en 1700-talsby heller enn en falma femtitalsby gjør faktisk en forskjell.

Men det er én arv fra 1700-talet vi bør legge av oss. Den gangen danskeflagget vaia over riket, ble variantane av norsk språk sett på som «Landmandens bredere eller fordervede Udtale» (sitat J.N. Wilse, Spydeberg 1780).

Så skjedde det ting ellers i Norge etter 1814 som gjorde at det språket vanlige folk preka fikk en helt annen status enn før. Over hele landet ble det stort sett slutt på at borgerskapets dansknorske språk var det fine språket og det andre var vulgært – bortsett fra i Fredrikstad og Østfold. Akkurat det settet med fordommær kan få bli igjen i 1721.

I alle fall: At Fredrikstad er en alle tiders by har nå blitt vist tydelig for 800.000 nordmenn tre ganger i uka, og ikke minst for oss sjøl.

Utfordringa blir å holde på den identiteten om noen år når det går fire tog i timen til Oslo, og det tar 47 minutter til Karl Johan. Med Anno kan en kanskje håpe at begeistringa i blikket fra «døm andre» vinteren 2016 har lært oss å sette pris på vårt eget. For i utgangspunktet hadde vi ikke så veldig tru på at det var noe særlig.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags