Gå til sidens hovedinnhold

Det offentliges rolle i kulturlivet er der det private ikke makter

Artikkelen er over 2 år gammel

Knut Thomas Hareide-Larsen bruker Kulturnatt og Kulturskolen som eksempler når han redegjør for Høyres kulturpolitikk og grensen mellom offentlige og private oppgaver.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det begynner å nærme seg valgkamp, og snart er vi politikere igang med mer eller mindre polemiske innlegg om egen og andres politikk innenfor de fleste felter. Før det aller verste setter inn kunne jeg tenke meg å reflektere litt rundt den borgerlige kulturpolitikken.

Torsdag for halvannen uke siden deltok jeg nemlig på det nyopprettede Høyres kulturnettverk, et forum der partiets kulturpolitikere fra hele landet skal gi innspill til, og sammen få bedre grep om å kommunisere ut, hva som er god borgerlig kulturpolitikk. Møtet var interessant, og det er garantert nyttig med et nasjonalt perspektiv på det vi driver med daglig i det lokale. Men det gjorde meg også innovervendt, og gav meg tanker om det vi jobber med i Fredrikstad.

De siste tre årene har jeg tilbrakt i kultur- og miljøutvalget her i byen, og har nå og da blitt utfordret på hvorfor Høyre ikke har noen helhetlig kulturpolitikk. Altså i Fredrikstad. Hvorfor kulturpolitikken synes å avgjøres av tilfeldigheter og innfall og ikke er styrt av en ideologi.

La meg berolige helt innledningsvis: Høyres kulturpolitikk i Fredrikstad føres ikke etter innfallsmetoden. Når den ved første øyekast kan virke tilfeldig beror dette på to hovedårsaker:

Den første og mest nærliggende er at Høyre i Fredrikstad ikke har flertall. Det nærmeste man kommer et helhetlig forslag til kulturpolitikk finnes i Høyres budsjettforslag i desember, og ca. tre timer inn i budsjettdebatten er dette forslaget allerede historie. Etter dette kjempes Høyres slag på kulturfronten fra sak til sak. Dersom man har flertall kan man enklere forklare hvordan man tar helhetlige grep og hvorfor enkeltsaker berøres av dette, mens man i mindretall må nøye seg med å stemme et enkelt «ja» eller «nei» i saken. Et nei til en bestemt bevilling eller støtte, som kan virke logisk i en sammenheng der vi sier Høyre ønsker å fjerne støtten til flere mindre tiltak til fordel for en større, virker nå kun som en negativ sak, der det eneste publikum sitter igjen med etter pressens referat er at Høyre stemmer imot.

Hva er så Høyres kulturpolitikk i Fredrikstad? Helt enkelt sagt er essensen at det offentliges oppgave er å støtte opp om det private initiativ som ikke klarer seg selv.

I slike tilfeller er det lett å pådra seg det stempelet som nei-parti som våre politiske motstandere rett som det er forsøker å påføre oss. Alternativet er rett og slett å bare stemme for, la saken passere helt til den dagen vi har flertall, og heller la rammene for kulturpolitikken være litt uklare til vi får muligheten til å bevise det motsatte. Skal vi være et prinsipielt nei-parti eller et ullent tja-parti?

Den andre hovedsaken er at borgerlig kulturpolitikk kan gjenkjennes i Høyres helhetlige politikk: Troen på individets evne til å styre egne prosjekter, liten grad av offentlig styre og armlengdes avstand mellom politiker og utøver. Og tro det eller ei, her skiller ikke borgerlig og ikke-borgerlig kulturpolitikk seg vesentlig fra hverandre. Den viktigste forskjellen er kanskje troen på at det offentlige er det eneste saliggjørende, i alt fra drift av barnehager til kulturskoler.

Hva er så Høyres kulturpolitikk i Fredrikstad? Helt enkelt sagt er essensen at det offentliges oppgave er å støtte opp om det private initiativ som ikke klarer seg selv. Det betyr at det må finnes gode støtteordninger for smal kunst og kultur. Nasjonalt forvaltes dette av Kulturrådet, og er i hovedsak fag, ikke politikk. Lokalt er det kultur- og miljøutvalget som fordeler slik støtte, og Høyre mener at størrelsen på denne støtteordningen må økes. Her treffer man selve kulturaktøren og produsenten direkte, uten mellommann.

Videre sier det seg selv at dersom støtteordningen skal monne, må pengene brukes på prosjekter som ikke ville klart seg uten. Det vil nødvendigvis bety at jo bredere og mer populært et arrangement er, desto mindre blir støtten.

 Gunn Harbitz: - Som innflytter er det godt å komme inn i varmen med Bendik Riis 

Direkte støtte til utøver er viktigere enn å administrere kulturaktiviteter, siden det er hos kulturaktøren den gode kunsten skapes. Den kommunalt administrerte Kulturnatt har for eksempel vist seg som en suksess i Fredrikstad. Men et viktig økonomisk suksesskriterium for at Kulturnatt skal gå rundt er at de fleste utøverne for alle praktiske formål jobber gratis. I motsetning til kulturadministrasjonen. Er dette et riktig prinsipp?

Høyre mener at også næringslivet har en rolle i kulturen, og spesielt lokalt kan samspillet mellom kommune, næringsliv og kulturutøver utfordres og videreutvikles. Hvorfor kan for eksempel ikke Fredrikstad Næringsforening spille en rolle innenfor kultursponsing?

Høyre i Fredrikstad har programfestet at breddeidrett og kultur rettet mot barn og unge skal prioriteres. Dette er ikke tilfeldig, men tvert imot en grunnpilar i borgerlig kulturpolitikk: Satsingen på dannelse er viktig for at alle borgere i utgangspunktet skal ha lik forutsetning for å velge fremtidig preferanse. Når barn og unge eksponeres for kunst og kultur, i form av bøker, konserter eller musikkundervisning, økes sjansene for at de på selvstendig grunnlag kan bestemme seg for hva de liker. Da må for eksempel kulturskolen være åpen for alle, og vi må ha virkemidler som sikrer at også de med foreldre som ikke har råd til å betale, får lov til å delta. Dette må vi i Fredrikstad bli bedre på.

Når den offentlige kulturskolen henvender seg til et lite og i utgangspunktet pengesterkt publikum, hvorfor må den da være kommunal?

Dersom vi skal bli bedre må de politiske skylappene av. La oss ta nettopp Kulturskolen i Fredrikstad, som leverer høy kvalitet. Samtidig vet vi at mange barn står i kø, og vi vet at mange som går på kulturskolen er barn av foreldre som har råd til å betale. Først og fremst må vi sørge for at alle som vil skal kunne delta. Men la oss problematisere litt: Når den offentlige kulturskolen henvender seg til et lite og i utgangspunktet pengesterkt publikum, hvorfor må den da være kommunal?

Her setter jeg selvsagt poenget på spissen. Fredrikstad skal ha en god og sterk kulturskole, men vi har også godt av et mangfold av private initiativ som hjelper til å holde dekningen oppe. Slik vi ser at private idrettsforeninger gjør. Og slik vi ser at private barnehager gjør i en helt annen sektor.

Om man skal forsøke seg på en slags konklusjon må det være at det offentlige rolles først og fremst må spilles der det private ikke makter, eller litt enkelt sagt: Vi må støtte opp der børs går over til å bli katedral. I en tid der budsjettene garantert blir trangere må nødvendigvis prioriteringene også bli hardere. Da hjelper det et godt stykke på vei å vite hvor vi vil.

Høyre er og ønsker fremdeles å være et kulturparti. Det er kulturen som skaper samfunnene våre og som på samme tid er det som knytter oss til en større sammenheng og gjør oss til noe helt for oss selv.

Fredrikstad Høyres vedtatte program sier at kommunen skal være tilrettelegger for innbyggernes aktiviteter, og skal først og fremst prioritere å gi støtte til smalere kulturtiltak og tiltak som rettes mot barn og unge.

Dette er en god begynnelse for å forstå Høyres kulturpolitikk.

 

Les også

De smale tilbudene får over tre ganger så mye i tilskudd

 

 

Les også

– Over 10 prosent av byens befolkning favnes ikke av kulturlivet

 

Kommentarer til denne saken