Krigsbarnas langvarige krig uten kanoner

Et vanskelig liv venter for et krigsbarn med tysk far og norsk mor.  – For dem ble det en krig som aldri tok slutt, heter det i filmen.

Et vanskelig liv venter for et krigsbarn med tysk far og norsk mor. – For dem ble det en krig som aldri tok slutt, heter det i filmen. Foto:

Av

– Krigsbarnas skjebner preger deres hverdag også i dag, forteller Bjørn Lengfelder som selv medvirker i dokumentarfilmen «De uønskede». Mandag vises den på Fredrikstad kino.

DEL

Kronikk 

Dokumentaren DE UØNSKEDE vises på Fredrikstad kino mandag den 25. mars, og det gir oss anledning til nok en gang å se litt på det som skjedde med krigsbarna etter den 2. verdenskrig: Statistisk sentralbyrå sier: Sammenlignet med sine jevnaldrende kommer krigsbarna som gruppe dårligere ut på nesten samtlige levekårsfelter. Særlig den høye dødeligheten blant krigsbarn vitner om problematiske liv. Skilsmisse-andelen er høyere enn blant deres jevnaldrende, mens utdanningsnivået, inntektene og formuene er lavere, for å nevne noen av forskjellene. Men vi må ikke glemme alle de krigsbarna som har levekår som folk flest.

For ordens skyld; antallet selvmord i vår gruppe er også høyere.

Nå krangler man her i landet om man skal ta hit 200 barn som er i stor nød. ISIS og andre grupperinger har skylden for dette, og det er totalt umulig å forstå denne debatten: La dem komme med en gang! Alt annet vil være en stygg flekk på vårt lands omdømme!

Det var flere forsøk på å bli kvitt oss: Regjeringen tilbød Australia 6000 krigsbarn, da landet down under trengte arbeidskraft! De takket heldigvis nei. Men norske myndigheter hadde reiseplanene klare for oss: Send hele skokken dit den hører hjemme; Tyskland! Mange av de minste ungene, babyene, la man i pappesker og sendte dem i vei med tog.

I 1945 satte regjeringen ned et krigsbarnutvalg. Mandatet var blant annet å se på: – Hva preget barndommen til krigsbarn som opplevde store vansker og lidelser, hvilke politiske, samfunnsmessige og andre forhold gjorde dette mulig? Ingen av råd og føringer ble noen gang realitet.

I 2004 kom det fra det høyt hold en pressemelding – her er innledningen:
Erstatningsordning for krigsbarna:
Regjeringen ønsker å få krigsbarnas historie frem i lyset, og følger opp tidligere beklagelser fra statsministeren og Stortinget med konkrete tiltak. – Samfunnet må ta et ansvar blant annet for den systematiske mobbingen mange av krigsbarna ble utsatt for, og regjeringen foreslår derfor en erstatningsordning for krigsbarna, sier justisminister Odd Einar Dørum.

At overgrepene er noe mye mer enn mobbing bekreftes av flere rapporter.

Forslag om at staten burde gi krigsbarna oppreisning/erstatning, ble ikke hørt. Dermed gikk 157 krigsbarn til sak. I alle tre norske rettsinstanser ble kravene avvist; de var for lengst foreldet. Fristen er tjue år, og krigsbarna fikk slengt etter seg at «dere kunne jo ha kommet før!» De siste av oss er født i 1946, arkivene ble åpnet for oss først i 1985. Og da med liten velvilje, men det ble bedre etter hvert. Og å få se mappen sin var naturligvis en viktig ting, omstendighetene tatt i betraktning.

De 157 gir seg ikke; advokat Randi Hagen Spydevold settes på sakene, aller siste mulighet er Mennesekrettighetsdomstolen i Strasbourg. Den 18. desember 2006 mottar advokaten beskjed fra Strasbourg at det blir en åpen høring den 8. mars 2007, og saksøkerne kan være til stede om de vil.

Det vil de, og femten av dem representerer de 157. Jeg var med som tolk og «moralsk støtte.» NB: Jeg er ikke en av saksøkerne. Altså er jeg ikke blitt banket opp, voldtatt eller har fått juling for noe jeg ikke kan noe for.

Så til høringen i Strasbourg: Jeg blir sjelden sint – enda sjeldnere rasende. Men rasende blir jeg, når jeg hører regjeringsadvokaten rett og slett lyve; «Hadde myndighetene visst hvordan det var for krigsbarna, hadde de naturligvis grepet inn!» Den var så drøy at jeg var på nippet til å avbryte, for å si Sannheten – med stor S! Men vår forenings forkvinne holdt i jakkefliken min og hveste sett deg ned! Jeg hadde begynt å reise meg – og etter det holdt pulsen seg på høygir ganske lenge ...

Men dessverre: Høringen resulterer i at klagene avvises også her. Og med samme grunn som i Norge, kravene er foreldet! Dermed blir det ingen rettssak av det. Alle muligheter er prøvd, mer å gjøre er det ikke. Detaljene i denne problematikken bekreftes i historikeren Lars Borgersruds rapport, som han laget på oppdrag fra Regjeringen. Prislappen var fire millioner (muligens seks, nøyaktig sum uklar).

Nå benytter jeg anledningen til å takke de mange kommunene som opprettet erstatningsordninger for oss da staten ikke ville: Basert på graden av overgrep kunne man søke kommunen om inntil 725.000 kroner. Og nå bør det reelt sett ikke gjelde bare de 157. Men å få «systemet» til å få på plass tilstanden for oss andre, det kan bli vrient; hvordan i all verden kan vi overbevise helsevesen og myndigheter om at vi har traumer?

Nå er et internasjonalt samarbeid i gang for å bedre vilkårene for vår tids krigsbarn; Children born of war project. Mange land er med, også USA. Det er skrevet brev til ministre m.m. med spørsmål om hva landet deres gjør for de nye krigsbarna. Og vi ber dem arbeide for å få en egen krigsbarn-konvensjon.

Nå krangler man her i landet om man skal ta hit 200 barn som er i stor nød. ISIS og andre grupperinger har skylden for dette, og det er totalt umulig å forstå denne debatten: La dem komme med en gang! Alt annet vil være en stygg flekk på vårt lands omdømme!

Jeg grøsser!

De uønskede

  • I De uønskede forteller fem norske krigsbarn hvordan livet som «tyskerunge» har vært – om hvordan det har vært å bære skammen og måtte stå til rette for mødrenes valg og fedrenes synder. Bjørn Lengfelder fra Selbak, forfatter av denne kronikken, er en av dem.
  • Liv Ullmanns fortellerstemme tar oss gjennom måten tyske soldater ble oppfordret til å få barn med norske kvinner, som med sine aner fra vikingtiden ble ansett som den reneste ariske rasen. For disse barna var ikke krigen over i 1945.
  • Etter å ha tapt i alle tre rettsinstanser i Norge, gikk en samlet gruppe krigsbarn i 2007 til sak mot den norske stat i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. De ville ha oppreisning for et liv med diskriminering, ekskludering og overgrep, og samtidig belyse behovet for en ny konvensjon for å beskytte fremtidens barn født av krig.
  • De uønskede er regissert av Dheeraj Akolkar (Liv & Ingmar (2012)) og produsert av trønderske UpNorth. Spilletid 65 minutter.
Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags