En rekke feil om demokrati og krig

Daværende statsminister Jens Stoltenberg under besøk på  Souda Air Base på Kreta der norsk fly og mannskapet hadde base under NATO-operasjonen i Libya i 2011.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg under besøk på Souda Air Base på Kreta der norsk fly og mannskapet hadde base under NATO-operasjonen i Libya i 2011. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Thomas Slensviks tilbakeviser påstanden fra Jan Elboth om at folkeavstemninger og direkte demokrati hadde hindret norsk krigsinnsats i Afghanistan, Libya og Irak.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

I f-b.no kunne jeg lese Jan Elboths innlegg om demokrati og krig. Oftest leser man kjapt igjennom slike innlegg, rister litt oppgitt på hodet og finner noe annet å lese. Det er usikkert om forfatteren diskuterer direkte demokrati i Norge, eller om han kritiserer norsk militær deltagelse i utlandet.

Uansett blir det feil, og forfatteren kobler en rekke feilaktige antagelser til sin konklusjon. For at slike feil ikke skal bli uimotsagt, vil jeg kort svare på innlegget. De fleste argumentene dreier seg om Norge og krig, så angående diskusjonen om direkte demokrati vil jeg kort bare si at det er en grunn til at det kun er Sveits som benytter direkte demokrati, og selv ikke der slipper man unna valgte representanter.

Hovedargumenter til forfatteren er at dersom Norge hadde vært et direkte demokrati, hadde vi ikke deltatt i krigene i Afghanistan, Libya og Irak. Til det så er det bare å lese meningsmålinger. Både involveringen i Afghanistan og bombingen i Libya hadde sterk folkelig støtte når de ble iverksatt.

Det var også sterk støtte til Norsk deltagelse i Afghanistan. Først i 2009 begynte et flertall å være for en tilbaketrekking av norske soldater, altså nesten syv år etter at norske soldater først dro dit. Direkte demokrati hadde derfor neppe gjort noen forskjell i forhold til Norges deltagelse.

Et underbyggende argument for forfatteren er at Norges bombing har skapt flyktningekrisen. Libya blir framstilt som bombet til ruiner. Her mangler det en grunnleggende innsikt. Det er fortsatt krig mellom forskjellige fraksjoner i Libya, men selv med bombing og uro er Libya et av Afrikas rikeste land. Mer velstående enn for eksempel Russland og Bulgaria.

Det er i praksis ingen libyske flyktninger. Flykningene som sendes i små og dårlige båter fra Libyas kyst kommer fra andre land enn Libya. Utfordringene er at befolkningen i andre afrikanske land flykter til Libya for å søke lykken der. Der blir de jaget videre, og sendt over Middelhavet til Europa. Libya er et transittland for flykninger fra Mali, Eritrea, Senegal, Nigeria og andre land syd for Libya som er preget av krig, uro og fattigdom.

Jeg kan ikke huske at hverken Norge eller NATO har bombet i disse andre landene. Det er også påfallende at det landet som har størst antall flyktninger, Syria, så har man nettopp gjort som artikkelforfatteren foreskriver. Landet har i stor grad "fått være i fred" fra norsk og europeisk innblanding.

Først når videoer om massehenrettelser av sivile ble for vanlig og folkegrupper ba på sine knær om beskyttelse, så satte man inn vestlig militærmakt, om enn i svært begrenset omfang.

Jeg skal ikke predikere at militær innsats i andre land er av det gode. De sterkeste kritikerne av bruk av militærmakt i de nevnte operasjonene var ofte de militære selv. Makt er oftest bare en del av løsningen, og når en krig først er igang så lever den sitt eget liv og kan ikke fullt ut kontrolleres av de militære, og enda mindre av politikere.

Men det er to ting man ikke bør glemme i debatten om bruk av norske styrker i utlandet. Det første er at det er et så alvorlig tema at det fortjener å inneholde et snev av fakta når det blir fremlagt. Det andre er at krig er aldri av det gode, men noen ganger er det det minste onde.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags