- I sju år levde jeg med spredning til lungene og forberedte min egen død

Nina Adolfsen har skrevet om sitt møte med dødsbudskapet. - Jeg fikk «smake» på døden, skriver hun.

Nina Adolfsen har skrevet om sitt møte med dødsbudskapet. - Jeg fikk «smake» på døden, skriver hun. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

– Åpenhet om døden er bra, men vi trenger noen gode verktøy og mer kunnskap for å snakke om døden, sier Hvaler-jenta Nina Adolfsen som snakker av personlig erfaring.

DEL

Kronikk 

Vi skal være åpne om døden, men hva handler døden egentlig om? Hva er det vi bør snakke om? Og hvorfor skal jeg uttale meg om døden? Per Fugelli uttaler seg på en genial måte og danser med døden, men det er ikke mange av oss som har hans medisinske bakgrunn i møte med døden. Han har delt sin kunnskap og styrket meg i å være åpen.

Da jeg var 31 år, fikk jeg kreft og beskjed om at det ikke var noen behandling som kunne hjelpe meg. I sju år levde jeg med spredning til lungene og forberedte min egen død. Jeg fikk «smake» på døden, det finnes mange måter å møte døden på – dette er min opplevelse.

For det første ble det kaos, forvirring og veldig sort når det ikke var noe mer behandling. For meg hadde voksenlivet nettopp begynt og jeg var mamma til en vakker datter på ett år. Døden handlet i stor grad om livet til dem som fortsatt skulle leve. Det var en lang sorgprosess over alt som ikke var utført, og sorg for å miste alle rundt meg, men også lykke over et kort men godt liv.

Jeg har blitt ydmyk og takknemlig hver gang et menneske slipper meg inn i livets siste fase.

NAV var mest opptatt av hvordan jeg skulle komme tilbake i arbeid. Noen av legene stilte også spørsmål om min fremtid, tiden for sykemelding var på vei ut. Ingen spurte meg om hva jeg tenkte om situasjonen. Jeg klarte ikke å tenke på jobb, jeg hadde nok med å planlegge livets siste fase. 

Det var ikke så viktig å ha ambisjoner eller jobb når fremtid ikke var en realitet. Jeg befant meg nederst i Maslows behovspyramide. Ensomheten tynget, å være alene med tankene var vanskelig.

Jeg måtte bruke tiden til å sortere tankene, jeg hadde behov for å snakke om døden. Omgivelsene virket redde for å ta opp samtalen, åpnet jeg opp fikk jeg raskt beskjed om å konsentrere meg om livet og om håpet. For meg handlet ikke samtalen om døden om at jeg ville miste håpet.

Tvert imot, det handlet om å få plass til livet her og nå. Jeg hadde behov for å få bort tunge tanker som plaget meg og det handlet i stor grad om få lov til å være med å planlegge resten av livet til dem rundt meg.

Det var mye praktisk jeg ville ha orden på. Min egen begravelse ville jeg være en del av for å få en anledning til å ta farvel med mine kjære. Jeg ville ha tid og anledning til å fortelle hver og en av dem hvor mye de hadde betydd for meg og hvor glad jeg var i hver enkelt. 

Livet føltes skjørt, alle sansene ble forsterket. Det føltes som jeg var en nyklekket kylling, uten beskyttelse, klekket altfor tidlig. Jeg var i overlevelsesmodus, det er primitivt. Mine egne prosesser gjorde at jeg kom over i deltagelse i eget liv.

Etter fire år aksepterte jeg at svulstene skulle være i lungene, jeg bestemte meg for å bli 90 år og delta i livet igjen. Jeg skrev brev til mine nærmeste, det var godt for da slapp å tenke på døden og heller ikke være redd for at det plutselig skulle bli for sent.

Når jeg tenker tilbake på det nå, kunne jeg ønsket at noen fortalte meg om hvordan dødsprosessen kan være. Jeg var ung, i starten av trettiårene. Det svarte hullet fra at det ikke finnes mer behandling til det går over i en dødsprosess kunne vært mer forutsigbart, jeg var redd. 

Det hadde ikke vært farlig å snakke med meg om dødsprosessen og hvor i helsevesenet jeg kunne ha fått hjelp til enhver tid. Hva betyr det å stå som nærmeste pårørende, enkle forklaringer helsevesenet tar for gitt. Det ville også vært lettere hvis de pårørende ble involvert i denne fasen, ofte er man på veldig forskjellig steder. Å ha forståelse for hverandre hjelper.

Håpet tok aldri slutt, håp om en ny medisin og håp om at svulstene skulle forsvinne. Jeg er ydmyk og takknemlig når et menneske slipper meg inn i livets siste fase. Det er en skjør, sensitiv og veldig privat del av livet. Åpenhet om døden er bra, men vi trenger noen gode verktøy og mer kunnskap for å snakke om døden.

I dag er jeg kreftfri, og det har jeg vært i åtte år. Jeg lever et godt liv og er tilbake i jobb. Utålmodig venter jeg på at vi kommer videre, når skal helse- og velferdstjenesten ta utgangspunkt i brukeren og deres pårørende? 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags