Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I oktober bærer vi den rosa sløyfen for å vise omtanke med de kvinnene som er rammet. I november skifter vi til blå sløyfe for å vise omtanke med de mennene som rammes av prostatakreft. Hvert år får over 50.000 norske menn prostatakreft og over 1000 dør. I løpet av november mister vi 90 menn i prostatakreft, tre hver dag. Det plasserer oss i Europatoppen i antall dødsfall. Statistikken viser at Østfold har høyere prosentandel enn i de øvrige fylkene.
Hver dag strever mange som er behandlet for prostatakreft, med å finne tilbake igjen til et godt liv. Senskader etter prostatakreft kan sette stort preg på livet både fysisk, følelsesmessige og sosialt. Senskader av behandlingen – enten det er operasjon, cellegift, stråling eller en kombinasjon av disse – kan påvirke livskvaliteten, og for noen ta en stor plass i livet. Da handler det om å finne en ny hverdag.
Har du hatt kreft som barn, kan seneffektene oppstå så sent som 30–40 år etter endt behandling.
Noen kan oppleve at senskader oppstår opptil 20–30 år etter at behandlingen er avsluttet. Har du hatt kreft som barn, kan seneffektene oppstå så sent som 30–40 år etter endt behandling. Mange kreftpasienter har store skader etter kreftbehandling uten å vite hva dette er. Det fortelles om en kropp som tømmes for overskudd og energi, og mange har også smerter. De skulle jo være frisk av kreften, men lurer på om det er den som er kommet tilbake.
St. Olavs Hospital i Trondheim har gitt tilbud om noe behandling, ellers er inntrykket at en vet for lite om dette. Det kan være en utfordring for både den som har gjennomgått kreftbehandling og de pårørende å akseptere at man ikke har samme kapasitet som før. På et temamøte om senskader i Sarpsborg i regi av Kreftforeningen lærte vi at vi kreftoverlevere må vende oss til å leve med de senskaden vi var blitt påført. Det er prisen vi må betale for å bli kvitt kreften!
En av plagene som jeg og mange kreftoverlevere har, kalles fatigue. Fatigue er en subjektiv opplevelse av å være trett og sliten, kjenne seg svak og mangle energi, og kan også innbefatte en opplevelse av nedsatt hukommelse og konsentrasjonsvansker. Man er klar i hodet, ikke dement, men plaget av nedsatt hukommelse, nedsatt oppmerksomhet, læringsvansker, problemer med å finne ord og uttrykke seg til rett tid.
Navn kan være vanskelig å huske, både på mennesker og på ting. En leter etter tingene som ikke ble lagt på den vante plassen. «Hvor er brillene mine? Telefonen? Jeg skulle hente noe i dette rommet, men hva var det?» En må tilbake til utgangspunktet for å komme på hva en skulle hente eller gjøre der. Vanlige ting som skal gjøres i huset kan være slitsomt. Mange føler seg trøtte selv om en har sovet godt.
Hei guttær, Arne har en viktig beskjed til dere!
Vi blir anbefalt å trene, men det kan vi altfor ofte ha lite ork til. Hva med andre midler for å skaffe god blodsirkulasjon til trøtte hjerneceller som trenger stimulans? Jeg setter stor pris på treningsopplegget som Moss kommune tilbyr oss kreftoverlevere på Peer Gynt. Målet er å få oss i gang etter kreftbehandling gjennom å styrke kroppen, bedre balansen og utholdenheten.
En annen sterk plage, er hetetokter, en plutselig varmefølelse som kan vare alt fra noen sekunder til minutter. Nattlige hetetokter er vanlige og kan være så ubehagelige at de fører til søvnforstyrrelser. Hyppigheten av hetetoktene kan variere.
Endringer i hormonnivåene kan oppstå som et resultat av kreftbehandling. De fleste typer prostatakreft er avhengig av det mannlige kjønnshormonet testosteron for å utvikle seg. Sykdomsutvikling kan dermed holdes i sjakk ved å stoppe produksjonen av testosteron med hormonbehandling, og dette gjør at også menn kan få hetetokter samt en mengde andre til dels alvorlige bivirkninger, blant annet impotens, kortpustethet, væskeansamling i hender/føtter, muskelsvakhet, muskelkramper, hevelse/stivhet i ledd, benskjørhet/redusert benvev, leddsmerter for å nevne noen.
Derfor vil Prostatakreftforeningen – hvert år, hver november – at vi skal ta på oss den blå sløyfa og vise at vi bryr oss om alle dem som er berørt av prostatakreft.